Livet som veganer

I dag fikk jeg behov for å snakke om reisen min som veganer. Det har ikke alltid vært sånn. I det meste av livet mitt har jeg vært veldig glad i kyllingvinger, jo sterkere jo bedre. Og siden jeg kommer fra «taco-land» var jeg ekstremt glad i alle typer tacokjøtt. Biff, sau, svin og kalv.

I dette innlegget skal jeg fortelle hvorfor jeg endret matvanene mine.

BEGYNNELSEN

Denne delen av historien kommer til å virke litt sprø. For fem år siden deltok jeg i et meditasjonsarrangement da jeg bodde i Cancun. Det var en hel dag der vi skulle lære primært om konglekjertelen, som finnes i alles hjerner. Den produserer melatonin som regulerer og påvirker døgnrytme (ja, alle disse rare ordene måte jeg google på norsk, man lærer ikke dem på voksenopplæringen). I praksis er kjertelen utsatt for å bli forkalket gjennom usunne matvaner i det meste av livet vårt, med mindre man aktiverer den med noen forskjellige meditasjonsteknikker og yoga.  (Huff, dette er vanskeligere å forklare enn jeg hadde trodd).

Stimuleres av lys og mørke via hypothalamus. Kalles det tredje øye. Produserer enzymet som konverterer serotonin til melatonin. Melatonin produksjon kontrolleres av lyset gjennom norepinephrin. Styrer immunforsvaret. Styrer biorytmen.

Uansett, etter at vi hadde hørt på mange forelesninger i løpet av dagen, begynte vi en intens meditasjon. Kort sagt, noen dager etter, mens jeg spiste en av mine favorittkyllingretter på den tiden, fikk jeg en sterk følelse av ubehag ved å spise kjøtt generelt. Det skjedde plutselig og uventet.

Der begynte en læringsprosess, jeg ante ikke hva som skulle være det neste skrittet. Hvordan spiser de som ikke spiser kjøtt? Var jeg vegetarianer nå, eller?

Takk og pris finnes alt på nettet. I seks måneder levde jeg som vegetarianer. Det var egentlig ikke så vanskelig, tross alt. I Mexico er å handle matvarer ganske billig. Jeg pleide å handle mange grønnsaker, frukt, urter, laks, pasta, brød osv. en gang i uka. Alt var nesten normalt, bortsett fra kylling og biff. Å spise på restaurant var ikke vanskelig heller.

I løpet av prosessen lærte jeg mye om dyrelandbruk, særlig i USA og Latin-Amerika, mer enn jeg skulle ha ønsket.  Jo mer jeg forsket, jo tristere ble jeg pga dyremishandling. Det jeg så på dokumentarene, satte spor i meg. En ting førte til det andre, og snart sluttet jeg å spise all mat av animalsk opprinnelse. Det var det åpenbare valget for meg.

RÅ VEGAN-LIVSSTIL

Dette høres stilig ut, men det var fordi jeg ikke hadde noe peiling, at jeg begynte å spise rå mat.  Hvordan burde jeg «lage mat» basert bare på planter? Vanlig pasta og noen brød inneholder jo melk og egg. Det var en stor utfordring.

I noen måneder spiste jeg bare salater (alle typer som finnes), masse frukt, smoothier, nøtter, rå grønnsaker, røtter, tortillas og frø. Det var ikke kjedelig da, man kan finne mange oppskrifter på nettet. Jeg anbefaler Pinterest.

På den tiden fant jeg ut at for å lykkes med et sånt liv, trenger man mange krydder, ferske urter og lime, alltid lime.

Etter hvert innså jeg at å ha et rå-vegansk kosthold påvirket hele kroppen min på en positiv måte, men senere har jeg også spist mye stekt, kokt og bakt mat.

Sakte men sikkert lærte jeg å lage mat ved å introdusere alle slags bønner, korn, og såkalt supermat som quinoa, bulgur, bokhvete, chia frø, cous cous, og belgfrukter. Jeg lærte å steke tofu slik at det får noe smak, og til og med en slags «biff» laget med portobellosopp.

GLUTENINTOLERANSE

Noen år har gått og nå er det litt annerledes. Nå må jeg sørge for at alt jeg spiser også er glutenfritt. En blodprøve som jeg tok hos fastlegen i 2018 viste at jeg hadde glutenintoleranse.

Jeg gjør et unntak fra mitt veganske kosthold. Når vi reiser til hjembyen min, Poza Rica, spiser jeg ost som er laget av bønder lokalt, ost som ikke selges på butikker, men som er levert av de bøndene selv. Det et er jo noe nostalgisk ved maten fra stedet jeg vokste opp. Og dette er jo et bevisst valg.

Heldigvis finnes det mange veganske  og glutenfrie produkter på markedet nå for tiden, og det er stadig flere bedrifter som driver med å skape nye plantebaserte produkter i Skandinavia.

Hjemme spiser vi sunn mat laget fra bunnen. Anders og jeg er veldig glad i å lage mat.

Jeg tar blodprøve en gang i året for å sjekke at kroppen har alt jeg trenger, og heldigvis har resultatene vært bra.

DU BESTEMMER SELV

Til slutt vil jeg si at å endre matvaner må være en avgjørelse som kommer fra det indre. Ingen kan tvinge deg. Det er ikke «en trend». Det må være noe som har blitt et prinsipp for deg. Min erfaring i Norge har vært veldig positiv når det gjelder mat. Mannen min og familien hans sørger alltid for at det finnes mat for meg når vi feirer noe eller når vi drar på hytta. Svigermora mi har til og med bakt veganske kaker og muffins. Det er jo uvurderlig, så tusen takk til alle dere både i Lundamo og i Trondheim.

Bare spis det du er glad i!

Takk for nå.

♥ Kenia

Trondheim. Del 2

Velkommen tilbake! Dette er den andre delen av turen til Trondheim februar 2020. 

Etter mitt Marit-øyeblikk hadde vi arrangert å spise middag sammen med en colombiansk venninne og mannen hennes, Frode, som bor i Trondheim. Hvordan jeg ble kjent med henne er en ganske fin historie også. 

Med Diana på Frida i Trondheim sentrum

Hun heter Diana og er veldig glad i skirenn og skiløpere, derfor holder hun seg oppdatert ved å følge Anders på instagram. Det har hun gjort i noen år allerede. Plutselig begynte Anders å legge ut bilder sammen med sin nye meksikanske kone (meg), og i begynnelsen av 2018 sendte Diana en melding til meg for å si hei, og for at vi kunne treffes neste gang jeg skulle være i Trondheim. Kort sagt fortsatte vi å snakke, traff hverandre i Oslo og har vært i kontakt ganske ofte i sosial medier.

Vi dro til en meksikansk restaurant som heter Frida. Den hadde jeg hørt veldig gode rykter om. Og det var til og med i nærheten av hotellet der vi bodde.  Vi koste oss med tacos, øl og generelt var det en veldig god stemning. Selveste Bjarne Brøndbo var der! En av de første sangene Anders viste meg da jeg kom til Norge, var selvsagt «Rompa mi».

Dagen etter var vi på Ski Tour i Granåsen. Det var det mest spennende skirennet jeg har vært på. Diana og Frode var med. Vi heiet på alle nordmennene selvfølgelig, men også på Dario Cologna fra Sveits og Federico Pellegrino fra Italia, på italiensk! Det snødde ganske mye, men sola skinte likevel. Jeg må innrømme at vi frøs litt, vi er latinamerikanske tross alt. 

Mest dramatisk var det at Alexandr Bolsjunov falt rett foran oss, og ble veldig sint. Til slutt ble det trippel norsk på pallen. Johannes H. Klæbo, Pål Golberg og Erik Valnes.

Foto: Diana Medina

Etter at langrennet var ferdig, dro vi tilbake til Trondheim sentrum, og jeg sa ha det bra til vennene mine. Jeg gikk rundt litt før jeg dro til hotellet, og ventet til Anders var ferdig på jobb.

På lørdags kveld spiste vi middag på Olivia restaurant. Den ligger på Solsiden, som er tilsvarende til Aker Brygge i Oslo for å si det sånn. Der traff vi noen kollegaer av Anders. Det var trivelig. Noen ganger ser jeg dem bare på Tv-en. 

Dagen etter hentet svigermora mi meg fra hotellet for å dra til Lundamo, der Anders kommer fra. Der spiste jeg norske tacos sammen med familien vår mens vi ventet på Anders. Det var en veldig koselig helg i Trøndelag, synes jeg. 

Takk for nå!

♥ Kenia

Trondheim. Del 1

Trondheim, eller Trondhjem, er en by i Trøndelag, og er kommunen som har tredje flest innbyggere i Norge. Det er også byen der mannen min ble født for noen år siden. Men det var på grunn av Ski Tour 2020 at vi reiste dit. 

Anders hadde dratt til Sverige for ti dager siden for å dekke langrennsmesterkapet. Og siden vi savner hverandre, arrangerte vi å treffes i Trondheim.

Men, det var også en annen grunn til at jeg gledet meg. Anders hadde sagt til meg at Marit Bjørgen skulle være der. Da ble jeg enda gladere! 

Jeg hadde egentlig truffet henne to ganger før. Den første gangen var på Gålå i 2017 på et ski-NM. Da hadde jeg ikke noe peiling på ski generelt, og på hvor viktig ski er i Norges kultur. Denne kunnskapen tar litt tid å prosessere for én som vokste opp i Latin-Amerika. Etterhvert lærte jeg om ski, og om de som har satt spor i skihistorien, og Marit er én av dem. Da jeg skjønte hvor viktig langrenn er i Norge, angret jeg at jeg ikke tok en selfie med henne.

På Gålå 2017

 Jeg leste om henne, til og med i bøkene mine fra voksenopplæringen, på samfunnskunnskapkurset, og lærte om henne fra Anders som fikk dekke hele karrieren hennes. Jeg var allerede en fan. 

Den andre gangen jeg traff henne var i Hellas, på Athens flyplass i mai 2018 da vi dro til FIS-kongressen. Hun hadde allerede lagt opp for tre måneder siden. Hun sto bak oss i innsjekkingskøen, men jeg la ikke merke til det. Det var først da vi dro at jeg hørte Anders sa hei til noen. Dessverre var jeg veldig sulten, og ville bare rekke en mathall. 20 minutter etter spurte jeg: «Forresten, hvem var det i køen du sa hei til?» Han svarte: «Det var Marit Bjørgen». Nei! Jeg hadde igjen mistet muligheten til å si hei og ta et bilde. 

Men hvorfor ville jeg ta et bilde sammen med henne? Sannheten er at jeg var veldig imponert. En kvinne på min alder, som er så sterk, har fått 15 olympiske medaljer, er mor, samboer, datter, trøndersk…herregud for et forbilde! Det gjør meg veldig glad å se hva hun har fått til.

Endelig skjedde det. Da vi var i Trondheim for ei uke siden, gikk vi på et barnearrangement i sentrum. Der kunne de små gå på ski, og Marit ble invitert for å gi medaljer til barna. Det var rett og slett veldig koselig. Anders måtte jobbe litt der. 

Jeg var ikke den eneste som ville treffe Marit. Det var også en kinesisk skiløper som ventet på å treffe idolet sitt. Hun fikk en klem og en signatur. Det var ganske rørende. Etterpå var det min tur!

Dette var et høydepunkt for meg. Selv om Marit ikke kommer til å lese dette innlegget, vil jeg si tusen takk! 

Resten av helgen skal jeg fortelle om i et annet innlegg.

Takk for nå!

♥Kenia

Kjærlighet. For et vanskelig ord.

Vi har alle et forhold til dette ordet, men samtidig har de fleste opplevd smerter i forbindelse med det. Vi har også hørt om «egenkjærlighet». Det høres kanskje litt tåpelig ut å skrive om det. Men for meg var begrepet en nøkkel til å finne ro i sjelen for første gang.

Jeg skulle ønske at dette var noe som jeg kunne ha lært på skolen. Men det er bare noen år siden jeg begynte å forstå konseptet. Jeg vokste opp i et veldig kjærlig miljø. Men jeg forsto ikke hva indre kjærlighet var. Derfor tillot jeg mange respektløse mennesker å være en del av livet mitt. Og jeg ante ikke hvorfor. Jeg hadde lært å respektere andre, og å være snill mot andre, men ingen virket å ha de samme følelsene for meg. 

Så hva var egentlig egenkjærlighet da? Problemet var at jeg ville glede alle, uansett. Men det ga ingen «næring» for meg selv.

Så kom jeg over en bok som heter «Kjærlighetens kunst» (La maestría del amor, på spansk), av Don Miguel Ruiz. Der snakker han om toltek-indianernes tradisjon for å mestre bevissthet og kjærlighet. Det var rett og slett den enkleste boka jeg noensinne har lest, men samtidig var det den største øyeåpneren. Folk i alle aldre bør lese den, synes jeg.

Plutselig begynte alt å gi mening. Det var ikke for sent for å begynne å ta vare på meg selv. Kanskje dette kunne føre til at jeg en vakker dag kunne finne mitt livs kjærlighet. Etter dette øyeblikket var det ikke noe å tape. En feil til ville ikke skade. 

Sakte men sikkert.

Først og fremst begynte jeg å sette noen grenser. Det å si nei kan være vanskelig , særlig når du er en som alltid ville glede alle. 

Å gå fra dem som ikke bidrar til indre ro, er et av de viktigste trinnene. Det kan skje at man ender opp alene, men jøss, alenetid kan føre til egen vekst også! 

Takket været boken lærte jeg å sette pris på energien min.  Jeg ble fast bestemt på å ikke bruke energien min på det som ikke føltes helt riktig eller komfortabelt.

Takknemlighet.

Å være takknemlig  endret alt rundt meg! Det er vanskelig å forklare med ord, men å verdsette det vi har, enten det er mye eller lite, er oppbyggelig. Jeg anbefaler å skrive en liste hver uke (eller hver dag om du vil) med fem ting du er takknemlig for.  Ja, det høres døll ut, men jeg garanterer deg at det blir en endring i livet ditt. 

Ja, rett fra dagboken min.

Plutselig betydde ordet «kjærlighet» noen annet. Det er noe som vi alle produserer non stop. Å lete etter kjærlighet i bytte mot noe annet var ikke en del av mitt liv lenger. Og det er helt uvurderlig! Jeg vil også si at selv om jeg var skuffet i mange år, ga jeg aldri opp kjærligheten. 

Etter at jeg hadde lært å elske meg selv, ble jeg kjent med Anders. Tilfeldighet? Nei.  Og jeg overdriver ikke når jeg sier at han er alt jeg har drømt om, og mer til.

Ønsker dere mye kjærlighet.

♥Kenia

Et kort skøyteeventyr

Første dag på skøyter i naturen

Som noen vet allerede, har jeg omfavnet vinteraktivitetene i Norge, og har blitt veldig glad i å gå på ski, noe som er nesten påbudt når man gifter seg med en nordmann. De første to vintrene var det kjempegodt skiføre. Til og med i nærheten av der vi bor, på Nøklevann som er litt over tre kilometer langt, og ligger i Østmarka i Oslo.

Dette er min tredje vinter her, og den mildeste så langt med nesten null snø. Derfor bestemte vi oss for å skaffe oss skøyter, og få mest mulig ut av vinteren. 

Jeg har gått på rulleskøyter i mange år da jeg bodde i Mexico, og til og med konkurrert noen ganger. Av og til gikk jeg på vanlige skøyter, men aldri ute i naturen. Og det var det vi ville gjøre.

Da vi hadde kjøpt skøytene, dro vi straks til Nøklevann, der vi pleier å gå på ski. Det var ca 5-6 plussgrader, og jeg var litt skeptisk til om isen ville være tykk nok.  Uansett prøvde vi, og det var helt magisk. Vi hadde stedet helt for oss selv, og jeg gikk på skøyter på innsjøen! Naturen i Norge slutter aldri å overraske meg.

Solnedgang på Nøklevann

Men jeg var ikke så heldig andre gangen vi gikk på skøyter, dessverre. Det var en veldig fin søndag, sola skinte og temperaturen var, igjen, noen plussgrader. Det var selvfølgelig mange familier som gikk på skøyter , og da følte jeg meg ganske trygg. Denne gangen klarte vi å gå langt ut på isen. Jeg liker å gjøre noen piruetter (om man kan kalle det piruetter, hehe). Vi hadde det gøy og tok mange bilder. 

Etter at vi hadde gått ca 30 minutter, falt jeg plutselig på isen, og glei som en pingvin på tegnefilmer, på magen min. Anders var bak meg med god avstand, så han klarte å se hvordan jeg falt. Jeg husker bare at han sa «Oh my god!» og skyndte seg for å hjelpe meg. Jeg kjente veldig klart at kneet mitt slo seg på isen, og det samme gjorde bekkenet mitt. Det er jo ikke morsomt å falle på isen, det kan jeg si nå.

Vi kom hjem og la ispose (mer som en pølsepose) på kneet. Dagen etter gjorde det fortsatt vondt, og da bestemte vi oss for å dra til Legevakten. 

Etter min mening er Legevakt-tjenesten i Oslo veldig god. Det var andre gang jeg var der (den første gangen var ganske morsom, kanskje jeg skal skrive om det senere). Ventetiden var ikke så langt. Jeg fikk en dyktig lege som trodde jeg var chilensk. De tok røntgen av kneet, og takk og pris var det ikke noe brukket bein. Jeg fikk med meg krykker hjem. Alt tok bare litt over en time.

Fem dager har gått, og det gjør fortsatt litt vondt, men heldigvis er det bare et spørsmål om tid. 

Men skøyteeventyret mitt ikke er slutt! Jeg gleder meg til å gjøre det igjen, med litt mer fokus på isen enn før, og kanskje en hjelm.

 

Tre meksikanere i Budapest

Det var en jentetur til Budapest i januar 2020. Takket være venninna mi Melissa som alltid vil gjøre noe nytt. Vi bestilte ganske billige billetter i oktober 2019, og så reiste vi i slutten av januar 2020. 

Klokka var 09.20 da vi landet i Budapest på fredag 24. januar, og alt vi kunne se var tåke. Det var kaldere enn Oslo og veldig grått. Lite ante vi at det ville være sånn hele helgen.

Etter at vi fikk tatt ut ungarske penger og bagasjen vår, tok vi bussen fra flyplassen til byen. Det var faktisk  den andre venninna mi, Monse, som hadde sjekket alle reisemulighetene på google maps, og derfor bestemte vi oss for å ikke ta taxi. Bussen kostet 900 HUF (ungarske forint), som er tilsvarende til 27,35 NOK, ganske sjokkerende billig når det gjelder flyplasstransport.

Etter at vi hadde levert bagasjen i hotellet, gikk vi ut i byen for å finne noe å spise. Vi hadde lyst til en hyggelig brunch med mimosas. Det var ferie, tross alt. Vi fikk anbefaling fra TripAdvisor om et sted midt i byen som heter Cafe brunch Budapest.Kaféen var veldig liten, og ikke det vi forventet, men vi prøvde den likevel. Da fikk vi den første positiv overraskelse. Maten var absolutt deilig, de hadde til og med glutenfritt brød, vegetaralternativer og ikke minst, mimosas. 

Jeg må påpeke at alt i Budapest er ekstremt billig sammenlignet med norske priser. Man kan spise en stor frokost/brunch for 50-90 NOK, eller 3-retters middag på en veldig fjong restaurant for 200-300 NOK. Et glass champagne koster mellom 20-25 kroner. Vi var rett og slett i himmelen!

New York Cafe Budapest
New York Cafe Budapest

Den første kvelden traff vi Nicky, som bor i Budapest, og som jeg jobbet sammen med på Coco Bongo i Cancun for lenge siden. Vi hadde ikke sett hverandre på rundt 15 år, så det var veldig hyggelig.

Med Nicky

Noe som var ganske interessant var at uansett hvor vi var, var det alltid musikk fra 90-tallet. Backstreet boys, Britney Spears, Michelle Branch, Spice girls, Destiny´s child osv. Vi vet ikke hvorfor, men det ble god stemning, i hvert fall for oss som ble født på 80-tallet.

Når det gjelder attraksjoner, ligger de beste i samme område. Mine favoritter var Parlamentet og Fisherman´s Bastion. Parlamentet er det nest største i Europa, og det ligger på Pest-siden av byen, ved elven Donau. Fisherman´s bastion fungerer nå som utkikkstårn for den fineste panoramautsikten i Budapest, derfor må man stå i kø for å ta et bilde på det beste stedet. Jeg har personlig aldri sett så mye bildeproduksjon på en turistattraksjon. Vanlige folk var klare med forskjellige pelsjakker, hatter, briller, props osv for å ta kreative bilder. Kanskje det er bare meg som ikke er forberedt eller interessert i sånne ting? Uansett, vi klarte å ta noen fine bilder derfra.

Forresten, visste dere at Harry Houdini ble født i Budapest? Ja, det finnes et museum som heter «The house of Houdini» innenfor Slottshøyden. De tre meksikanere tok et par bilde, og gikk forbi. 

Siste dagen i Budapest bestilte vi elvecruise på Donau om kvelden. Det inkluderte buffetmiddag, tre drikker og underholdning ombord i to timer. Det var verdt det. Vi koste oss med tradisjonell ungarsk live-musikk og gode veganske alternativer for meg.

“Chain bridge” utsikten fra elvecruiset

Generelt var det mange høydepunkter i løpet av tre dager. Det er noen ulemper når det gjelder kundeservise i Budapest, og de fleste snakker ikke engelsk. I begynnelse var det litt irriterende og frustrerende. Men etter to dager lærer man at kulturen er annerledes.

Kanskje januar ikke var den beste måneden for å reise dit. Mange som har vært der om sommeren sier at det er enda bedre. Likevel mener jeg at Budapest har noe spesielt, med sine gotiske og neo-gotiske bygninger, sine mange forskjellige broer, og ikke minst sine gastronomiske tilbud. Jeg vil absolutt dra tilbake.

%d bloggers like this: