Kjærlighet. For et vanskelig ord.

Vi har alle et forhold til dette ordet, men samtidig har de fleste opplevd smerter i forbindelse med det. Vi har også hørt om «egenkjærlighet». Det høres kanskje litt tåpelig ut å skrive om det. Men for meg var begrepet en nøkkel til å finne ro i sjelen for første gang.

Jeg skulle ønske at dette var noe som jeg kunne ha lært på skolen. Men det er bare noen år siden jeg begynte å forstå konseptet. Jeg vokste opp i et veldig kjærlig miljø. Men jeg forsto ikke hva indre kjærlighet var. Derfor tillot jeg mange respektløse mennesker å være en del av livet mitt. Og jeg ante ikke hvorfor. Jeg hadde lært å respektere andre, og å være snill mot andre, men ingen virket å ha de samme følelsene for meg. 

Så hva var egentlig egenkjærlighet da? Problemet var at jeg ville glede alle, uansett. Men det ga ingen «næring» for meg selv.

Så kom jeg over en bok som heter «Kjærlighetens kunst» (La maestría del amor, på spansk), av Don Miguel Ruiz. Der snakker han om toltek-indianernes tradisjon for å mestre bevissthet og kjærlighet. Det var rett og slett den enkleste boka jeg noensinne har lest, men samtidig var det den største øyeåpneren. Folk i alle aldre bør lese den, synes jeg.

Plutselig begynte alt å gi mening. Det var ikke for sent for å begynne å ta vare på meg selv. Kanskje dette kunne føre til at jeg en vakker dag kunne finne mitt livs kjærlighet. Etter dette øyeblikket var det ikke noe å tape. En feil til ville ikke skade. 

Sakte men sikkert.

Først og fremst begynte jeg å sette noen grenser. Det å si nei kan være vanskelig , særlig når du er en som alltid ville glede alle. 

Å gå fra dem som ikke bidrar til indre ro, er et av de viktigste trinnene. Det kan skje at man ender opp alene, men jøss, alenetid kan føre til egen vekst også! 

Takket været boken lærte jeg å sette pris på energien min.  Jeg ble fast bestemt på å ikke bruke energien min på det som ikke føltes helt riktig eller komfortabelt.

Takknemlighet.

Å være takknemlig  endret alt rundt meg! Det er vanskelig å forklare med ord, men å verdsette det vi har, enten det er mye eller lite, er oppbyggelig. Jeg anbefaler å skrive en liste hver uke (eller hver dag om du vil) med fem ting du er takknemlig for.  Ja, det høres døll ut, men jeg garanterer deg at det blir en endring i livet ditt. 

Ja, rett fra dagboken min.

Plutselig betydde ordet «kjærlighet» noen annet. Det er noe som vi alle produserer non stop. Å lete etter kjærlighet i bytte mot noe annet var ikke en del av mitt liv lenger. Og det er helt uvurderlig! Jeg vil også si at selv om jeg var skuffet i mange år, ga jeg aldri opp kjærligheten. 

Etter at jeg hadde lært å elske meg selv, ble jeg kjent med Anders. Tilfeldighet? Nei.  Og jeg overdriver ikke når jeg sier at han er alt jeg har drømt om, og mer til.

Ønsker dere mye kjærlighet.

♥Kenia

Et kort skøyteeventyr

Første dag på skøyter i naturen

Som noen vet allerede, har jeg omfavnet vinteraktivitetene i Norge, og har blitt veldig glad i å gå på ski, noe som er nesten påbudt når man gifter seg med en nordmann. De første to vintrene var det kjempegodt skiføre. Til og med i nærheten av der vi bor, på Nøklevann som er litt over tre kilometer langt, og ligger i Østmarka i Oslo.

Dette er min tredje vinter her, og den mildeste så langt med nesten null snø. Derfor bestemte vi oss for å skaffe oss skøyter, og få mest mulig ut av vinteren. 

Jeg har gått på rulleskøyter i mange år da jeg bodde i Mexico, og til og med konkurrert noen ganger. Av og til gikk jeg på vanlige skøyter, men aldri ute i naturen. Og det var det vi ville gjøre.

Da vi hadde kjøpt skøytene, dro vi straks til Nøklevann, der vi pleier å gå på ski. Det var ca 5-6 plussgrader, og jeg var litt skeptisk til om isen ville være tykk nok.  Uansett prøvde vi, og det var helt magisk. Vi hadde stedet helt for oss selv, og jeg gikk på skøyter på innsjøen! Naturen i Norge slutter aldri å overraske meg.

Solnedgang på Nøklevann

Men jeg var ikke så heldig andre gangen vi gikk på skøyter, dessverre. Det var en veldig fin søndag, sola skinte og temperaturen var, igjen, noen plussgrader. Det var selvfølgelig mange familier som gikk på skøyter , og da følte jeg meg ganske trygg. Denne gangen klarte vi å gå langt ut på isen. Jeg liker å gjøre noen piruetter (om man kan kalle det piruetter, hehe). Vi hadde det gøy og tok mange bilder. 

Etter at vi hadde gått ca 30 minutter, falt jeg plutselig på isen, og glei som en pingvin på tegnefilmer, på magen min. Anders var bak meg med god avstand, så han klarte å se hvordan jeg falt. Jeg husker bare at han sa «Oh my god!» og skyndte seg for å hjelpe meg. Jeg kjente veldig klart at kneet mitt slo seg på isen, og det samme gjorde bekkenet mitt. Det er jo ikke morsomt å falle på isen, det kan jeg si nå.

Vi kom hjem og la ispose (mer som en pølsepose) på kneet. Dagen etter gjorde det fortsatt vondt, og da bestemte vi oss for å dra til Legevakten. 

Etter min mening er Legevakt-tjenesten i Oslo veldig god. Det var andre gang jeg var der (den første gangen var ganske morsom, kanskje jeg skal skrive om det senere). Ventetiden var ikke så langt. Jeg fikk en dyktig lege som trodde jeg var chilensk. De tok røntgen av kneet, og takk og pris var det ikke noe brukket bein. Jeg fikk med meg krykker hjem. Alt tok bare litt over en time.

Fem dager har gått, og det gjør fortsatt litt vondt, men heldigvis er det bare et spørsmål om tid. 

Men skøyteeventyret mitt ikke er slutt! Jeg gleder meg til å gjøre det igjen, med litt mer fokus på isen enn før, og kanskje en hjelm.

 

Tre meksikanere i Budapest

Det var en jentetur til Budapest i januar 2020. Takket være venninna mi Melissa som alltid vil gjøre noe nytt. Vi bestilte ganske billige billetter i oktober 2019, og så reiste vi i slutten av januar 2020. 

Klokka var 09.20 da vi landet i Budapest på fredag 24. januar, og alt vi kunne se var tåke. Det var kaldere enn Oslo og veldig grått. Lite ante vi at det ville være sånn hele helgen.

Etter at vi fikk tatt ut ungarske penger og bagasjen vår, tok vi bussen fra flyplassen til byen. Det var faktisk  den andre venninna mi, Monse, som hadde sjekket alle reisemulighetene på google maps, og derfor bestemte vi oss for å ikke ta taxi. Bussen kostet 900 HUF (ungarske forint), som er tilsvarende til 27,35 NOK, ganske sjokkerende billig når det gjelder flyplasstransport.

Etter at vi hadde levert bagasjen i hotellet, gikk vi ut i byen for å finne noe å spise. Vi hadde lyst til en hyggelig brunch med mimosas. Det var ferie, tross alt. Vi fikk anbefaling fra TripAdvisor om et sted midt i byen som heter Cafe brunch Budapest.Kaféen var veldig liten, og ikke det vi forventet, men vi prøvde den likevel. Da fikk vi den første positiv overraskelse. Maten var absolutt deilig, de hadde til og med glutenfritt brød, vegetaralternativer og ikke minst, mimosas. 

Jeg må påpeke at alt i Budapest er ekstremt billig sammenlignet med norske priser. Man kan spise en stor frokost/brunch for 50-90 NOK, eller 3-retters middag på en veldig fjong restaurant for 200-300 NOK. Et glass champagne koster mellom 20-25 kroner. Vi var rett og slett i himmelen!

New York Cafe Budapest
New York Cafe Budapest

Den første kvelden traff vi Nicky, som bor i Budapest, og som jeg jobbet sammen med på Coco Bongo i Cancun for lenge siden. Vi hadde ikke sett hverandre på rundt 15 år, så det var veldig hyggelig.

Med Nicky

Noe som var ganske interessant var at uansett hvor vi var, var det alltid musikk fra 90-tallet. Backstreet boys, Britney Spears, Michelle Branch, Spice girls, Destiny´s child osv. Vi vet ikke hvorfor, men det ble god stemning, i hvert fall for oss som ble født på 80-tallet.

Når det gjelder attraksjoner, ligger de beste i samme område. Mine favoritter var Parlamentet og Fisherman´s Bastion. Parlamentet er det nest største i Europa, og det ligger på Pest-siden av byen, ved elven Donau. Fisherman´s bastion fungerer nå som utkikkstårn for den fineste panoramautsikten i Budapest, derfor må man stå i kø for å ta et bilde på det beste stedet. Jeg har personlig aldri sett så mye bildeproduksjon på en turistattraksjon. Vanlige folk var klare med forskjellige pelsjakker, hatter, briller, props osv for å ta kreative bilder. Kanskje det er bare meg som ikke er forberedt eller interessert i sånne ting? Uansett, vi klarte å ta noen fine bilder derfra.

Forresten, visste dere at Harry Houdini ble født i Budapest? Ja, det finnes et museum som heter «The house of Houdini» innenfor Slottshøyden. De tre meksikanere tok et par bilde, og gikk forbi. 

Siste dagen i Budapest bestilte vi elvecruise på Donau om kvelden. Det inkluderte buffetmiddag, tre drikker og underholdning ombord i to timer. Det var verdt det. Vi koste oss med tradisjonell ungarsk live-musikk og gode veganske alternativer for meg.

“Chain bridge” utsikten fra elvecruiset

Generelt var det mange høydepunkter i løpet av tre dager. Det er noen ulemper når det gjelder kundeservise i Budapest, og de fleste snakker ikke engelsk. I begynnelse var det litt irriterende og frustrerende. Men etter to dager lærer man at kulturen er annerledes.

Kanskje januar ikke var den beste måneden for å reise dit. Mange som har vært der om sommeren sier at det er enda bedre. Likevel mener jeg at Budapest har noe spesielt, med sine gotiske og neo-gotiske bygninger, sine mange forskjellige broer, og ikke minst sine gastronomiske tilbud. Jeg vil absolutt dra tilbake.

%d bloggers like this: