En kort historie – og mening – om Mexicos selvstendighet

I år markerer Mexico at det er 210 år siden begynnelsen på frigjøringen fra Spania. Derfor vil jeg skrive om hva som skjedde.

Dette temaet har mange forskjellige perspektiver og detaljer som de fleste av oss meksikanere ikke lærer på skolen, med mindre vi er villige til å fordype oss på egen hånd senere i livet.

Som alle historier om krig, finnes det to versjoner; én fra de som vant og en annen fra de som tapte. Men en krig som varte 11 år har tusenvis perspektiver, og derfor mange tolkninger.

Kort sagt var Mexico erobret av Spania fra 1521 inntil 1821. Derfor er Hernán Cortes kjent som «erobrerne av aztekerne». I 300 år ble de innfødte undertrykt av det spanske imperiet. Cortés ønsket å legge nytt land under den spanke kronen, konvertere alle som allerede bodde der til katolisisme og plyndre landene for gull og rikdom. Og det gjorde de.

La oss spole raskt fremover, i 1810 begynte en katolsk prest krigsprosessen for å frigjøre Mexico fra spanjolene. Mexico ble da fortsatt kalt «Ny-Spania». Presten var «criollo», som betyr at han var av spansk avstamning. Han het Miguel Hidalgo y Costilla. Natt til 16. september 1810 startet presten opprøret. Han ville forsvare vårt elskede hjemland ved å gå til krig mot de spanske okkupantene. The end.

Mural by Jose Clemente Orozco featuring Miguel Hidalgo (leader of the Mexican War of Independence), Palacio de Gobierno (Government Palace), in the historic Center of Guadalajara, Jalisco, Mexico

Der er denne delen av historien som alle lærer på skolen, og som alle feirer på natt til 16. september hvert eneste år. Det er nasjonaldagen vår. Men det mangler mening og fakta.

For det første var ikke Miguel Hidalgos opprør vellykket. Han ble fanget og henrettet ett år senere. For det andre har resten av historien blitt litt manipulert av regjeringen i løpet av alle disse årene.

Mange historiker mener at Hidalgo ville forsvare katolisisme som religion, og at han ikke egentlig ville ha selvstendighet fra Spania, men en bedre regjeringen uten slaveri og uten kaster/klasseskiller.

Akkurat på denne tiden var Spania erobret av Napoleon. Dette påvirket i stor grad opprørene i Ny-Spania, fordi gjennom Spania ville Napoleon automatisk ha makt over de spanske koloniene i Amerika, og gud forby at de kjetterske franskmennene skulle komme å ta makten. Det var det de tenkte, og det var grunnlaget for at Miguel Hidalgo startet opprøret mot det spanske styret i Mexico i september 1810, og ikke i desember som egentlig var planlagt.

Det som er veldig interessant er at det ifølge historien, var et tidligere forsøk på å sabotere det spanske kongedømmet, nærmere bestemt i 1808. Hvem som sto bak forsøket? Selveste spanjolene som styret Ny-Spania på den tiden. Hvorfor det? Jo, fordi visekongen hadde vært ekstremt korrupt og urettferdig. Han hadde etablert de høyeste skattene fordi Spania var i krig med Storbritannia og det var gull, sølv og skatten fra Mexico som betalte for alt, bokstavelig talt.

Anyway, i løpet av de neste 11 årene var de mange kamper, helter, samt mange forrædere. Til og med selveste Agustin de Iturbide, mannen som i 1821 avsluttet krigen på en fredelig måte, ble merkelig nok stemplet forræder og skurk etterpå.

Agustin de Iturbide

Han ville egentlig ha et selvstendig land, men av andre grunner og på en annen måte. Han var ikke enig med dem som begynte den første delen av krigen. Det var brutalt, og uten kontroll, de som sto bak hadde ikke noe militær utdanning, tross alt. Iturbide kjempet hovedsakelig med politikk, med kloke ord og traktater. Mange historiker refererer til ham som en mester i politikk, selv om han ikke var politiker.

Da ble Ny-Spania omgjort til det første meksikanske monarkiet, jeg vet at dette høres litt dumt ut. Et monarki? Husk at befolkningen var vant til å ha en visekonge, og da ble et monarki det åpenbare valget, med Agustin de Iturbide, nå Agustin I, som keiser.

Men det var et veldig kort monarki: Mexico ble selvstendig ja, men krigen førte til et  konkurs land. Historien viser at det var 47 pesos i statskassen, og 70 millioner i gjeld. Hvem kunne ha styrt på det grunnlaget? Dette førte til en abdikasjon, og en føderal republikk i 1823, med mange konflikter, og atskillelsen fra Mellom-Amerika.

Det er grunnen for at det fleste hater Iturbide. Dessverre er det veldig få som anerkjenner ham som en viktig del av selvstendighetsprosessen. Det har blitt forsøkt å fjerne ham fra historien. Han ble kastet ut, og da han prøvde å komme tilbake, ble han fanget og henrettet fordi kongressen hadde vedtatt et henrettelsesordre. Er det ikke helt ironisk? Mannen som klarte frigjøringen.

Det var først i 1836 at Spania anerkjente Mexicos selvstendighet, etter at Kong Ferdinand VII av Spania hadde dødd. Da hadde de først prøvd å gjenerobre Mexico flere ganger.

Det er selvfølgelig mye mer å si om Mexicos historie, og Latin-Amerikas fragmenterte historie. Noe som er nytting å vite er at det var presidenten Porfirio Díaz som offisielt etablerte 15. september som jubileum for begynnelsen av uavhengighetskampen.

Jeg mener at for å forså identiteten og kulturen til en nasjon, må man virkelig ta en titt på hendelser i fortiden. Det er det som har påvirket oss i dag.

Uansett er vi meksikanerne vant til å feire natt til 16. september. Vi pynter oss med tradisjonell klær og lager ekstremt deilig meksikansk mat. I år feiret vi hjemme, bare oss to og kattene, som er også meksikanere. Vi laget Cochinita Pibil, både med vanlig og vegansk kjøtt, quesadillas med Oaxaca ost, og ekte tortillas laget fra bunnen.

Om dere leste hele innlegget, tusen hjertelig takk. Jeg liker å dele fakta om historie som ikke er tilgjengelig i vanlige bøker eller på Wikipedia, og som kanskje ikke er veldig kjent i denne delen av verden. Det er en samlingen av min forskning, og min mening baserte på forelesninger, intervjuer og debatter av noen historiker, forfattere og forskere som jeg synes er de beste: Pedro José Fernández, Jose Manuel Villalpando, Dr. Juan Ortiz Escamilla, Jose Antonio Serrano Ortega, Walter Mignolo, Juan Ignacio Taibo II, Lucas Alamán.

Her er en video av årets seremoni med Mexicos president, Andrés Manuel López Obrador, i Mexico city.

Jeg må også si at i dette innlegget trengte jeg en språklig konsulent mer enn noensinne, nemlig Anders. Dette har vært den mest kompliserte teksten så langt.

Takk for nå!

Kenia

Tilbake på Universitet etter en 17 års lang pause

Hei alle sammen! Jeg har ikke skrevet noe i det siste. Sommeren er over, og den største nyheten var at jeg fikk plass på Universitetet i Oslo, så nå har jeg begynt å studere en årsenhet i spansk.

Dette er en hel ny verden for meg! Tenk på det. Sist gang jeg gikk på Universitetet var fra 1997 til 2001 (bachelor). Deretter en spesialisering fra 2002-2003. Det er for 17 år siden! Da var det ikke mye teknologi, og de fleste jeg studerer med nå, var akkurat født. Merkelig.

Det stemmer at vi som har spansk som morsmål, ikke kan alt når det gjelder grammatikk og sånne ting. Og i tillegg til språk, handler årsenhet mye om litteratur, kultur og historien i den spansktalende verden, både i Spania, Latin-Amerika og til og med USA, som har et stort spansktalende samfunn nå for tiden. Alt er jeg kjempe interessert i.

Planen er å fortsette med PPU etter å ha fullført årsenhet. Hvorfor? Det er mange grunner. I begynnelsen ville jeg fortsette med å videreutvikle norsken min. Deretter kom Covid, og da tenkte jeg at det ville vært mest fornuftig å få bruke mine egne og mest naturlige evner, nemlig spansk.

En annen grunn er at det er stort behov for spansklærere. Og da, etter at jeg hadde analysert situasjonen sammen med Anders, bestemte jeg for å søke på et fag som, sammen med praktisk-pedagogisk utdanning, gir undervisningskompetanse for både ungdomsskole og videregående skole.

En siste grunn er at jeg må være veldig realistisk. Utdanningen min fra Mexico er i kommunikasjonsvitenskap, og det kreves perfekt norsk for å kunne jobbe som kommunikasjonsrådgiver her i Norge, som er det jeg jobbet med i Mexico i mange år. Dette vet jeg nå etter å ha sendt mange søknader. Jeg jobbet også som eiendomsmegler i Mexico, men det er enda vanskeligere å jobbe som det i Norge.

Da blir det spansk, da! Totalt er det seks emner som gir 60 studiepoeng som er delt mellom høst og vår. I tillegg har jeg meldt meg på et norsk emne ved UiO også: Norsk uttale i et fremmedspråks perspektiv. Det høres veldig vanskelig ut, men jeg må finne en måte å fortsette med noe norsk, slik at jeg ikke glemme det jeg lærte på voksenopplæringen.

Seminarene og forelesningene foregår på zoom, så jeg kan gjøre alle studiene hjemmefra. Det er jo litt rart. Noen av elevene vil ikke samarbeide i det hele tatt, deres video og lyd er alltid av. Så jeg mener at den nye normaliteten har mange fordeler, men samtidig har det mange ulemper.

På den andre siden er lærerne veldig positive og flinke. De er bevisst at ikke alle behersker spansk på et så høyt nivå, men de er tålmodige mot alle.

I dag leste jeg et innlegg på sosiale medier, av en meksikansk venninne som bor i Nederland, og som jeg jobbet sammen med i Cancun i mange år. Som til og med snakker fire språk, inkludert nederlandsk. Hun skrev: «De siste 14 årene av arbeidslivet mitt betyr ikke noe her». Jeg vet akkurat hvordan hun føler seg, og kjenner mange innvandrere som ikke har klart å finne en relevant jobb. Det er jo litt trist. Vi (inkludert Anders) trodde at det ville vært lettere. Men dette er ikke en klage, dette er viktig å erkjenne, slik at man kan ta en klok avgjørelse.

Derfor måtte jeg begynne å bane en ny vei! Det er aldri for sent. I de første seminarene har jeg allerede lært så mange nye ting, og i tillegg er jeg forelsket i bøker. Dette er jo en stor mulighet for meg. En meksikansk spansklærer er på gang i Norge!

«Det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv»

-Nils Kjær

Håper dere ha en fin høst!

Kenia

Fra Casa Shining Stars’ kjøkken

I lang tid har jeg vurdert å dele noen oppskrifter. I «Casa Shining Stars», nemlig på Bøler, liker vi å lage mat fra bunnen. Vi mener at det er en viktig del av livet vårt. Det å lage mat sammen er en terapi for oss, bortsett fra øyeblikket der kjøkkenet må vaskes. 😉

I dette innlegget skal jeg prøve å forklare hvordan vi lager deilige, veganske (eller ikke, man bestemmer selv) og glutenfrie Samosas.

Samosas er opprinnelig fra mange asiatiske land.  Det var vennina mi Rosanna som inspirerte oss til å lage dem hjemme. Men disse samosaene er ikke lagde av den vanlige samosa-deigen. Disse lages med rispapir som selges i butikken, og som er mye enklere.

Ingredienser

Fyll

1 stor potet

2 medium gulrøtter

1 squash

200 gr. svarte bønner

Krydder (vi bruker tikka masala krydderblanding) + hvitløkpulver og chili flakes.

Frisk koriander

Salt og pepper

Rapsolje eller smøremyk til steking (vi bruker mest det sistnevnte).

En pakke rispapir.

Tilbehør: Koriander-avokado mos

1 avokado

Halv lime

Koriander

Chili (chili flakes, chiliolje, cayenne og det du liker best for en liten kick in munnen.

Salt, pepper, hvitløkspulver.

Olivenolje

Litt fløtte. Jeg bruker Alpro Cuisine Soya som er plantebasert og ikke så tykk. Det gir en veldig god konsistens.

Mango chutney (dette kan også kjøpes på butikken)

Slik gjør du

Først må du raspe både poteter, gulrøtter og squash i en bolle. Tilsett krydder og bland alt.

Smør en stekepanne og hell mixen, det tar ikke lenge før grønnsakene kokes. Tilsett svarte bønner, chili flakes og koriander. Sett til side.

Rispapiret må fuktes før du ruller det. Instruksjonene står i pakken, men slik gjør jeg:

Ta to store flate tallerkener. Én med vann på og én tørr. Dypp rispapiret i tallerkenen med vann i ca 20 sekunder. Du kommer til å kjenne når papiret er blitt mykere. Det er viktig at du trekke det ut av vannet før det begynner å sprekke opp. Så legger du det på den tørre tallerkenen. På dette tidspunktet blir papiret veldig klissete, så du må passe på det.

Legg en skje fyll midt på rispapiret og brett sammen som en trekant. Det kan også rulles som en vårrull, men jeg liker trekanter best. Noen ganger ser de veldig merkelige ut, men formen er ikke det viktigste.

Når du er ferdig med å brette alle samosaene, har du to muligheter:

Den første er å bake dem i 15 minutter hver side på 180-200 grader i ovn, og etterpå steke dem i stekepanne slik at de blir knasende.

Eller du kan bare steke dem med nok rapsolje eller smøremyk. Hvis du bruker mye olje i panna, blir det fritert. Men ikke glem at papiret kan sprekke opp mens det bakes/kokes. Det er helt normalt. Jeg pleier å passe på dem hele tiden.

For å lage koriander-avokado mos må man, bokstavelig talt, samle alle ingrediensene i blenderen, og mix!

Når alt er ferdig, server gjerne med jasmin eller basmati ris, mango chutney og koriander-avokado mos. Noen ganger liker vi å ha noen asparges også som passer perfekt med denne retten.

Og vips!, da har du en deilig middag. Namnam.

Håper det smaker!

Kenia

Vidunderlig fjelltur

Jeg må innrømme at jeg ikke har vært veldig opptatt av fjellturer generelt. Men i fjor da vi dro til Bitihorn, fant jeg ut at det virkelig er verdt det. Den gangen bestemte vi oss for å dra til fjells minst en gang i året. I dette innlegget skal jeg fortelle dere om familieturen til Høvringen i Rondane første helgen i juli 2020.

Først og fremst, ligger Rondane nasjonalpark i Innlandet fylke (Oppland og Hedmark som det het inntil 2019), og det er den første nasjonalparken som ble skapt i Norge i 1962, i følge Wikipedia.

Fra Oslo tar det ca fire timer til Høvringen, og naturen langs veien er ganske fin å se på mens man sitter i bilen. Planen var å treffe svigermora mi og niesen vår, Kaja, på Høvringen. De skulle kjøre fra Trøndelag.

Første stopp for oss var på Brumunddal, der verdens eldste hjuldamper i drift, nemlig Skibladner, hadde stoppet. Anders var veldig ivrig på å vise meg, og da måtte vi parkere raskt og springe fra bilen til brygga for å rekke å ta bilde, og det klarte vi. Jeg ble ganske imponert da jeg leste at skipet har vært i drift kontinuerlig siden 1856! Noe å legge til på gjøremålslista.

Skibladner på Brumunddal

Værmeldingen var ikke lovende i det hele tatt, men vi holdt en positiv tankegang. Denne turen skulle bli en tur å huske. I tillegg hadde vi kjøpt fjellsko, så vi gledet oss masse, uansett vær.

Halvveis til fjellhotellet  begynte det å regne ganske kraftig. Men den store overraskelsen var at da vi var framme, begynte det å snø! Ja vel, da ville det ikke bli fjelltur på fredag. Heldigvis, mens vi sjekket inn, pakket ut og pratet litt, ble det igjen gode forhold for å ta en liten tur før middagen.

Hotellet der vi bodde heter Rondane Haukliseter Fjellhotell. Det var veldig fint og ekstremt rent. Frokost og 3 retters middag var inkludert også. Anders hadde forespurt om det var mulig å ha noen veganske muligheter, men fikk ikke noe svar. De hadde bare glemt det, men heldigvis for meg var kokken fra et sted i Asia (vi tipper Thailand), og da fikk jeg deilige asiatiske retter til middag. Stekte grønnsaker med chili saus og ris gjør med alltid veldig glad. Vinutvalgt på hotellet var veldig godt også.

Dagen etter var været helt fantastisk. Blå himmel med mye sol. Vi kunne nesten ikke tro det. Vi måtte til og meg smøre oss med mye solkrem. Planen var å dra til Peer Gynt-hytta. Svigermora mi hadde vært i Rondane-området for noen år siden, og hun anbefalte det.

Så etter at vi hadde spist frokost, laget matpakke og fylt termosene med kaffe, kjørte vi til Smuksjøseter Fjellstue som ligger over 1100 moh. Der parkerte vi og begynte fjellturen vår. I sekken hadde vi, i tillegg til mat, pakket noen ekstra klær for sikkerhets skyld, men det var ikke nødvendig i det hele tatt. Alt var helt idyllisk og perfekt. Den norske naturen slutter aldri til å overraske meg. I begynnelsen gikk vi ved Høvringsvatn. Vi tok oss tid til å ta mange bilder av naturen, av oss og særlig av Kaja, som er kjempeflink med turning.

Det som er veldig flott med dette området er at store deler er dekket med lav og mose, samt med mye myrull. Noen steiner er til og med marmoraktig.  Så hele veien mot Peer Gynt-hytta var veldig koselig.

Vi gikk to og en halv gode timer før vi kom til Peer Gynt-hytta. Da vi var framme, rastet vi. Veien tilbake tok litt mindre tid fordi vi ikke stoppet for å ta bilder. Men 1.5 time gikk vi likevel.

Da vi kom tilbake til hotellet vårt, var det nesten obligatorisk å fortsette med å sole oss før middagen, ettersom været var så vakkert. Og da byttet vi klær og ble sittende på verandaen med noe å drikke og en fabelaktig utsikt en god stund.

Klokka 19.00 ble det middag. Anders hadde overhørt at det ville bli servert reinsdyrstek som hovedrett. Familien gledet seg. Jeg ville vært veldig glad om jeg hadde fått servert samme retten som dagen før, men kokken hadde andre planer om enda bedre mat til meg.

Da var det hvit aspargessuppe for dem, og grønnsaksuppe for meg. Deretter kom vårruller med ris for meg, og reinsdyrstek for dem. Den meksikanske veganerdama var ekstremt fornøyd!

Dagen etter var været meget surt og kaldt igjen. Vi måtte til og med ta luer og ullgensere på. Vi bestemte oss for å ta en liten tur på ca to timer. Da koste vi oss med noen sauer og så noen huskyer.

Da var turen over i den eldste nasjonalparken i Norge. Tre turer og to netter i Rondane. Vi vil gjerne dra tilbake! Kanskje for å gå på ski?

Alt i alt er opplevelsen på fjellet alltid magisk for meg. Jeg føler meg virkelig knyttet til energien fra naturen, mineraler, planter osv. Så denne turen var påfyll for sjelen, for å si det sånn.

Det ville ikke vært det samme uten svigermora mi og niesen vår. Det er alltid en glede for oss å gjøre aktiviteter sammen med familien vår. Så tusen hjertelig takk til dere begge. Neste gang får vi håpe at hele familien kan komme. En fjelltur er noe som jeg absolutt vil gjøre oftere. Vi må få brukt vår nye, vakre fjellsko, tross alt!

Forresten, takket være turen til Peer Gynt-hytta fikk jeg lyst til å lese, for første gang,  Henrik Ibsen. Jeg har hørt at det ikke er lett til å forstå, men jeg liker å utfordre meg. Så nå har vi bestilt boka. Vi får se.

“Velg bare én mester – naturen”

-Rembrandt

Takk for nå!

Kenia

Å leve i 20 år to ganger

9. juni. 2020

Akkurat nå sender mora mi mange bilder fra barndommen min. Det varmer hjertet mitt. Det er jo veldig nostalgisk. Mange tanker kommer straks i hodet mitt. Jeg husker veldig tydelig det meste av hvert eneste øyeblikk i disse bildene. Jeg husker det jeg tenkte på den gangen, skoene jeg hadde på meg, og til og med hvordan jeg følte meg på innsiden.

Jeg var alltid et veldig usikkert barn. Kanskje fordi jeg ble litt mobbet på skolen (dette ordet var ikke så vanlig på 80-tallet). Noen barn sa at beina mine så ut som spagetti-bein, at nesen min var for bred, og de sammenlignet meg med en karakter fra en film. Andre sa at jeg hadde mye hår overalt. Alt gjorde meg veldig sjenert.

Men jeg var skolelys, og til tross for at jeg ble mobbet, var jeg veldig glad i å studere, og i å gå på skolen. Etter hvert klarte jeg å forsvare meg. Jeg husker, som om det var i går, at en gang utenfor skoletoalletet, begynte ett av barna som pleide å mobbe meg å si onde ting til meg, og da tok jeg en mopp som tilfeldigvis sto der, og begynte å slå barnet. Han het Enrique, akkurat som morfaren min. Dessverre ble han valget som dansepartneren min til kursavslutningen.

Karakterene mine var alltid «top notch», og i tillegg hadde jeg mine beste venner. Det var også mange fantastiske minner fra barndommen min. Jeg brukte mye tid på å lære ting, for eksempel å spille keyboard, å svømme, jeg gikk på ballet i 10 år, og jeg spilte til og med sjakk og bowling.  Generelt var jeg et ganske aktivt barn.

Dette er første gang jeg skriver om det. Og det er rett og slett pga min 40-årsbursdag.

Man må reflektere av og til over livet, synes jeg. Alt som skjedde i fortiden har påvirket oss på en eller annen måte.

Den magiske overgangen til 40-årene.

Mannen min og jeg skulle egentlig reise til Berlin for å feire den store 40-årsdagen 13. juni. Det hadde vi planlagt siden februar. Lite ante vi at det ville være en pandemi, og da ble det feiring i Oslo.

Den tolvte juni spiste jeg brunch sammen med noen venner, mens Anders var på jobb. Etterpå traff vi mine latinamerikanske venner i Oslo på en bar vis-à-vis Rådhuset. Det var hyggelig med noe sosialisering etter tre måneder av selvisolasjon (vi hadde truffet bare familien og et par venner).

Den trettende juni var planen å feire bare sammen med Anders. Og det var en kjempemagisk dag. Det som er fint med å ha bursdag i juni er at i Norge er juni én av de varmeste månedene i hele året.

Da vi våknet, sang Anders «Las mañanitas», som er bursdagssangen i Mexico, og laget bananpannekaker. Sjampanjefrokost på balkongen var en veldig fornuftig begynnelse på dagen, synes jeg.

Den store overraskelsen var bursdagsgaven min. Anders vet at 1930- og 1940- tallet fascinerer meg, og da kjøpte han «champagne saucers» og en LP-spiller. Jeg tipper at naboene våre allerede er litt lei av at Édit Piafs musikk er blitt spilt hele tiden.

Til middag dro vi til restauranten CRU, som tilbyr en 5-rettersmeny både vegansk og glutenfri for meg, og vanlig for Anders. Vi hadde vært der før, og vi vet at smaken og kvaliteten er garantert, og en Michelin-anbefaling beviser det. Det var deilig å gå i byen med den mest perfekt temperaturen, og den blåeste himmelen.

Resten av kvelden koste vi oss på balkongen vår med rosévin, potetgull, musikk, og Holmenkollen-utsikten. Jeg fikk snakke også med familien min i Poza Rica. Både foreldrene mine, broren min, kona hans og barna var samtidig på skjermen.

18. juni 2020

Nå har jeg vært 40 år gammel i nøyaktig fem dager. Som barn brukte jeg å tenke at da jeg hadde fylt 20 år, ville jeg være veldig gammel, og rett og slett en «señora». Og nå har jeg faktisk levd i 20 år to ganger.

Litt før bursdagen min var jeg ganske nostalgisk. Det er tross alt begynnelsen av et ny epoke. Var det krise? Overhodet ikke. De siste årene har jeg vært mer opptatt av det indre, som betyr at jeg, på en måte, har forberedt meg til å krysse 40-årsgrensen.

Det eneste jeg skulle ønske er at jeg kunne treffe igjen den lille Kenia fra 80-90-tallet, og fortelle henne at selv om livet kan virke litt vanskelig av og til, så vil hun alltid klare seg. Og at hun aldri vil bli alene, for det finnes det mest fantastiske mennesket i Norge som skal elske hennes brede nese og hennes «spagetti-bein».

Den lille Kenia da hun fylte ett år

«Ikke noe tre kan vokse inn i himmelen, uten at røttene har rukket ned til helvete»

-Carl Gustav Jung.

Takk for nå.

Kenia

Fortellinger om en spesiell dato

Hei! Dette er et improvisert innlegg om en dato som markerer to ganske viktige hendelser.

2017

Ni måneder etter at vi ble kjærester, i påska 2017, forlovet vi oss. Vi var helt sikre på at vi ikke kunne være vekk fra hverandre. Vi bestemte at jeg skulle flytte til Norge, og da måtte vi gjøre alt ganske raskt. Jeg dro tilbake til Mexico med mange oppgaver. Blant annet å kjøpe en brudekjole, få forskjellige offisielle dokumenter, pakke huset mitt osv.

Anders reiste til Mexico tre uker senere for å «hente meg», og for å hjelpe meg med alt. Det var de travleste ukene i livet mitt, og byråkratiet i Mexico hjalp ikke. Vi kjørte fra Cancun til Chetumal bare for å få et stempel. Deretter fløy vi til Mexico City, kjørte Xalapa-Poza Rica-Mexico City, og fløy tilbake til Cancun.

I Cancun måtte vi arrangere alt for at kattene også kunne flytte. Europa har mange krav når det gjelder å innføre kjæledyr. Dokumenter, vaksiner, chip, osv. Vi ville også at de kunne reise ved siden av oss i flyet. Og det gjorde de.

Egentlig skulle vi reise Cancun-Frankfurt-Oslo. Men fordi flyet fra Cancun var forsinket, mistet vi flyet i Frankfurt, og måtte vente seks timer til neste fly med mellomlanding i Stockholm.

Endelig etter 26 timer ankom alle fire av oss Oslo 29. mai 2017. Et veldig forelsket par med 80 kilo bagasje og sine to katter.

Dagen vi ankom Oslo. Anders måtte bestille en stor taxi.

2018

Vi giftet oss også i Oslo i 2017. Ett år senere, etter at jeg hadde fått oppholdstillatelse og plass på voksenopplæringen, bestemte vi oss for å arrangere en liten bryllupsseremoni i hjembyen min, Poza Rica. Det hadde vært en drøm for meg å få faren min, som er prest, til å vie meg.

Og da ble det et meksikansk bryllup 29. mai 2018. Mora mi hjalp oss med å arrangere alt. Det var ca 60 gjester, og en klassisk trio som spilte en brudemarsj som morfaren til Anders har komponert.

Det må påpekes at været i Poza Rica i mai er ekstremt varmt, for å si det mildt. Anders var modig nok til å ha på seg dress og slips. De var en dag vi kommer til å huske. Familien vår var veldig glad for at vi ville få velsignelse der.

Begge hendelser betyr kjempemye for oss. Nå er det nesten tre år siden vi giftet oss i Oslo. I dag kan vi si at eventyret vårt blir bedre og bedre hver dag.

2019

Mens jeg skriver dette, holder vi på med vårt første oppussingsprosjekt. Akkurat nå er det kaos i leiligheten, men målet er at alt skal være ferdig i løpet av dagen.

Takk for nå!

Kenia

P.S. Alle bryllupsbildene ble tatt av @abelangelphotography

17. mai er vi så glad i

For meg er 17. mai en fin dag til å reflektere over mange ting. Jeg har bodd i Norge i tre år nå. Det høres ganske kort ut, men samtidig føles det som jeg har vært et tiår her. Når én fra et latinamerikansk land flytter til Norge, får man veldig ofte kultursjokk, på den mest positive måten.

Å ha bodd tre år i dette landet, og å ha studert språket og samfunnet, har gitt meg et godt inntrykt av hvorfor nordmenn feirer så mye 17. mai. Og det skulle bare mangle. Til og med jeg får gåsehud når jeg hører på «Ja, vi elsker dette landet».

Jeg husker at da jeg kom hit, var Anders veldig opptatt av å vise meg historiske filmer. Da vi så på Kon-Tiki, Konges nei, Max Manus og Birkebeinerne, måtte han oversette alle filmene til engelsk. Inkludert Flåklypa Grand Prix. Nå er oversettelsen ikke nødvendig.

Jeg har spurt noen nordmenn om hva det betyr for dem å være norsk. Svarene var nesten det samme: Trygghet.

Sammenlignet med hjemlandet mitt er Norge et land der alle kan bli hørt, og føler seg trygge. Det er et land der barn kan gå alene i gata, noe som dessverre er utenkelig i Mexico. Demokrati og velferd er ord som jeg hørte hele tiden før, men som nesten ikke betydde noe.

I fjor gikk jeg i 17. maitog for første gang, og da var det minst 10 grader varmere. I år ble 17. mai feiret litt annerledes. Vi reiste til Lundamo i Sør-Trøndelag der familien til Anders bor. Det gjorde vi i fjor også, men i år var det ikke noen offentlige arrangementer. Det ble likevel et lite tog med korps i gata som vi fikk se fra verandaen, og fikk rope «Hipp Hipp Hurra!» mens vi var på familie-samlingen på Åkkerløkkja.

Gjennom sendinger på tv-en og sosiale medier har alle tilgang til å se hvordan andre feirer overalt. For meg er det viktigste å være sammen med familien, og å vite at de vi er glad i har det bra. Etter at koronaen begynte har vi bare vært hjemme i Oslo, så det var på tide å se andre. Anders liker å kalle oss «Norges mest isolerte».

Noe jeg må påpeke er den store innsats svigermora mi gjorde da hun lagde en vegansk pavlova helt fra bunnen. Jøss! For en overraskelse.

Selvfølgelig ble det noen bobler i tillegg til deilig mat. Vi klarte å besøke hele familien vår både på Lundamo og i Trondheim. Noen ganger ønsker vi å være litt lengre i Trøndelag, men vi må komme tilbake til kattene våre i Oslo så fort som mulig.

17. mai er en påminnelse om hvor heldige vi er for at vi bor i et selvstendig land. Mange steder i verden skulle ønske å ha det like bra som oss. Frihet og demokrati er de viktigste verdiene, og de finnes faktisk her.  For meg er Norge hjemme, og ja, jeg elsker dette landet også.

Jeg håper virkelig at alle hadde en riktig god 17. mai-feiringer.

♥ Kenia

Gratulerer med 50-årsdagen, Cancun!

For mange er Cancun stedet å feriere, og for å koble av fra hverdagen. Å ligge på stranda  foran det meksikanske, karibiske, turkise havet med en øl og en bok er ikke det verste.

Denne uka markerer Cancun sitt 50-årsjubileum. Derfor er dette innlegget en liten hyllest til en by der jeg bodde i 13 år, og, på en måte, byen som påvirket meg veldig mye.

Cancun ligger i delstaten Quintana Roo, i Mexico, på Yucatanhalvøya. Med 848.465 innbyggere er Cancun den raskest voksende byene i Mexico.

Men før Cancun ble et verdenskjent turistmål, og før den spanske okkupasjon, var Yucatanhalvøya bebodd og kontrollert av Mayaene inntil de forsvant på 15-hundretallet. I århundrer var dette området bare mangrover, jungler og  jomfruelige strender.

Mayaene kalte området «Kan Kun», som betyr «slangehiet» på mayansk. Årsaken til det er at det finnes 46 forskjellige arter slanger, men bare fire av dem er dødelige. Etterpå kom spanjolene, og endret navnet til det vi kjenner i dag, Can Cun.

Cancun er egentlig en 27 kilometer lang øy som er forbundet gjennom to broer på begge ender.

Men det var ikke før 1968 at de meksikanske myndighetene innså at området hadde potensial. En halvøy omgitt av en lagune og det karibiske havet måtte utforskes og utnyttes, det var rett og slett en karibiske juvel.

1970. Begynnelsen av «cancuneventyret»

Utviklingen begynte straks og da ble øya og fastland knyttet sammen. Samtidig startet byggingen av mange hoteller og turistbedrifter som ville dekke 150 kilometer langs Maya-rivieraen. Inkludert Puerto Morelos, Playa del Carmen, Tulum og utover. Selvfølgelig trengte prosjektet en betydelig utenlandsk investering. 200 millioner pesos, ca (86,5 millioner kroner) var første investeringen.

2004. Begynnelsen av «Kenia-eventyret»

I 2004 flyttet jeg til Cancun. Byen var fortsatt ganske ung, men det var en by der det fantes mange jobber innen det jeg er utdannet i. Jeg var 23 år gammel, og hadde ikke noe peiling på Cancuns arbeidsliv. Faren min hadde sagt til meg mange ganger at jeg måtte vurdere å flytte dit, men det ville jeg ikke. (Hvor dum var jeg!).

Etter et par måneder kom faren min med en konvolutt med en flybillett og penger. Jeg skulle flytte om en måned. Den gangen forsto jeg ikke at faren min ville gi meg en livsmulighet! Han hadde vært på ferie dit sammen med mora mi, og da tenkte han at byen og miljøet passet veldig bra for meg.

Jeg var bare sur og litt forvirret, men ble enig med pappa etter hvert. Da måtte jeg finne et sted å bo på forhånd. Heldigvis hadde jeg noen venner i Poza Rica som kjente noen i Cancun som var villige å leie ut et rom til meg.

Jeg ankom Cancun 28. mars 2004. Det var også første gang jeg var i et fly.

På den tiden var det ikke mulig å søke jobb på nettet som vi gjør nå. Man måtte kjøpe avisen, og lese stillingsannonser. Samtidig måtte man kjøpe søknadsskjema selv, fylle dem ut, og levere dem selv. Jeg husker at jeg gikk så mye langs «Zona Hotelera» (hotellområdet), og søkte jobb på hotell etter hotell i mange timer under sola, hver dag. Jeg var sliten og svett, men samtidig var jeg veldig spent og glad. Utsikten min var alltid det turkise, karibiske havet, og i tillegg hadde jeg en god magefølelse.

Etter et par uker fikk jeg en jobb, og resten er historie. Faren min hadde gitt meg den beste muligheten i livet mitt! Og for det er jeg takknemlig for alltid.

Cancun betyr kjempemye for meg. Det er byen der jeg utviklet meg fullstendig på en profesjonell måte, men også på et personlig nivå. Der kjøpte jeg min første bil og mitt første hus. Der opplevde jeg den verste orkanen som har vært i Mexico (Wilma). Den herjet i Quintana Roo-staten i 70 timer!

Der ble jeg kjent med mine beste venner. Gloria, som åpnet leiligheten sin for meg uten å ha kjent meg før. Claudia, søstera til Gloria som kom for å besøke fra Veracruz en gang og aldri dro tilbake. Clara og Rebeca som var venner med dem allerede. De ble familien min, og er det fortsatt.

Og ikke minst er Cancun byen der jeg ble kjent med Anders i 2016. Og det er jo uvurderlig!

I 2017 begynte jeg et annet kapitel i livet mitt, og cancuneventyret er i fortiden. Men det gjorde meg rett og slett til den kvinnen jeg er nå. Der nådde jeg bunnen, men kom også opp igjen. I Cancun er noen av de meste utrolige minnene mine. Det er en synd at den store 50-årsfeiringen som hadde vært planlagt på forhånd, mer en 300 hendelser, måtte avbrytes pga Covid-19.

Nå for tiden har Cancun 190 hoteller, litt over 35.000 rom, og er den mest besøkte byen i Latin-Amerika, med seks millioner turister hvert år. Jeg fikk æren av å være en del av denne historien, derfor vil jeg bare si takk for meg, og gratulerer med 50-årsjubileet, mitt elskede Cancun.

Kenia

Takk og pris for internett og SoMe

Ingen av oss kunne noensinne ha forestilt oss at å bli isolert hjemme i lang tid ville være en del av virkeligheten vår. For tre uker siden ble jeg spurt på norskprøven om hva jeg syntes om digitalisering og om denne sosiale media-æraen. Og sannheten er at mitt inntrykk av det har forandret seg fullstendig i løpet av bare tre uker. I dag ville jeg ha svart annerledes.

Hjemmekontor

For det første er det mange som er villige til å bidra med det de er gode på gjennom SoMe. Yoga- og dansestudioer har noen gratisklasser for at folk skal kunne trene hjemmefra. Tidligere måtte man betale for dette tilbudet, men nå er det helt gratis i en måned. Noen meditasjonsapper har gitt tilgang til en del gratis-material som f.eks Head Space.

Bedriftenes tiltak har overrasket meg på en veldig positiv måte. Det finnes også kurs innenfor kunst, fotografi, data osv, som ikke var gratis før koronaviruset, men som er det nå. Nedenfor er dem som jeg har vært medlem av i noen år, som nå tilbyr gratiskurs:

http://www.domestika.org

http://www.futurelearn.com

https://live.thestudio.no/

Dette fant jeg  for noen måneder siden. Her er noen tilbud gratis.

http://www.utdannet.no

Jeg har også sett mange arrangementer på facebook der folk kan treffe hverandre til brunch eller middag på nettet. Noen andre gir konserter på FB eller instagram (inkludert mannen min hehe).

Moby ga ut en beroligende spilleliste.https://open.spotify.com/album/136AocmGvmUjqNsvAhtfU5?si=Hn3iWAKVQDq3C-jukNppqw

Til og med foreldrene mine, på 71 og 65, har gått utenfor komfortsonen sin, og har begynt med sendinger fra hjemmekontoret sitt for å holde gudstjenester på onsdager og søndager. Pappa er pastor i en kristen menighet i hjembyen min, Poza Rica.

Det viktigste med sosiale medier er at alle kan holde kontakt med alle, uansett hvor vi bor. Jeg kan følge med på det familien min driver med i Mexico.

Krisen har også ført til at de fleste blir mer opptatt av andre ting som de ikke la merke til før. Mange har tid til å trene, til å bake sammen med barna, til å lære noe nytt på nettet, og alt i alt til å reflektere mer, og å være gode/bedre mennesker.

Dette er noe jeg begynte å tenke på i de siste dagene, og ville dele med dere. Etter min mening er det jo et fascinerende fenomen som allerede har endret verden vi bor i. Jeg synes at sosiale medier og internett har reddet oss. Til og med folk som ikke har brukt sosiale medier før, har nå sluppet seg løs og tør å prøve.

For min del har jeg igjen begynt å gjøre yoga, og begynt å studere på nettet for å kunne undervise spansk i Norge.

Alle krisene påvirker oss på en eller annen måte. Det viktigste er å prøve å holde oss positive. Jeg er personlig veldig spent på å se hvor dette tar oss som et samfunn.

Dette kommer til å gå bra.

Varme klemmer fra oss på Bøler!

Meksikaneren som ga farge til fjernsynet

Hei alle sammen. I de siste ukene har det vært veldig vanskelig å tenke på noe annet enn KV. Det er grunnen til at jeg vil dele noe annerledes med dere. Det er historien om en mann som skapte det vi nå bruker mer enn noensinne. Og dette var faktisk et foredrag jeg ga på norskkurset mitt i fjor.

For oss alle er det veldig vanlig å sitte foran tv-en og nyte en god film eller et program som vi liker. Men hvor ofte tenker vi på hvordan prosessen fra svarthvitt til fargefjernsyn var? Kanskje aldri.

Derfor bestemte jeg meg for å skrive om en person som jeg synes er veldig viktig, men veldig ukjent i denne delen av verden. Han het Guillermo González Camarena, og er mannen som oppfant fargefjernsyn i 1938.

Han ble født 17. februar 1917 i Guadalajara, i hjemlandet mitt Mexico, der tequila egentlig kommer fra. Men da han var 2 år gammel, flyttet hele familien til Mexico City. Faren hadde fått kreft, og da var det mye bedre å bo i den største byen for at han kunne få riktig omsorg. Dessverre døde faren hans da han var 6 år gammel.

Forelsket i elektrisitet

Da vokste Guillermo opp sammen med seks søsken og mora si. Men han var en annerledes gutt. Han foretrakk å være hjemme i kjelleren sin, og lage elektriske leker i stedet for å leke med andre barn. Derfor ble han mobbet av dem. En gang, da han jobbet i kjelleren sin, begynte de andre barna å kaste appelsiner og steiner på vinduet hans, så dagen etter, installerte Guillermo strøm i vinduet for at mobberne skulle få litt strømstøt.

Da han var bare 12 år gammel, bygget han sin første radio og sitt første teleskop. Han var veldig lidenskapelig interessert i elektrisitet.

I 1930 begynte han å studere ved den mekaniske og elektriske ingeniørskole, og i 1934 bygget han sitt første tv-kamera på egen hånd, uten sponsing, selv om nesten ingen i Mexico visste om TV. Han pleide å gå til et berømt loppemarked (La Lagunilla) i Mexico City for å kjøpe gamle radiodeler som ble solgt veldig billig. Med dem, bygget han et teknologisk apparat som var forut for sin tid.

I 1938 hadde Guillermo en stor ide som skulle endre hele verden: Å lage et fargefjernsyn. I begynnelsen ønsket han bare å forbedre utstyret sitt. Og så, endelig skapte han den første teknologien for farge-tv i hele verden (STSC).

Da kom fargene

Samme år prøvde han å sende bilder fra sitt eget hjem, og plutselig skapte han historie, da han sendte de første fargebildene. Dette systemet blandet tre farger, rødt, grønt og blått. Den første person i hele verden som så fargefjernsyn var broren hans Jorge, som alltid støttet sin bror.

I 1940 fikk Guillermo patent både i Mexico og USA, og siden da, begynte forskjellige land å bruke omtrent de samme metodene, alle av dem basert på Guillermos teknologi. Senere startet han sitt eget laboratorium som het GONCAM i Mexico City.

I 1942 innviet han den første eksperimentelle tv-kanalen. Den gangen hadde ikke de fleste meksikanere en tv hjemme, så Guillermo ga noen tv-er til forskjellige butikker i byen, for at folk kunne se på dem gjennom vinduer. Men det meste verdifulle apparatet var tv-en som han plasserte i huset til sin mor.

I 1952 ble hans eksperimentelle tv-kanal endelig registrert som en offisiell tv-kanal. Den ble lansert på morsdagen, som i Mexico er på 10. mai, for å ære mora hans, som døde tidligere samme år. Denne kanalen viste for det meste barneprogrammer, og det var 100% finansiert av ham.

Mexico eksporterer

I begynnelsen av 60-tallet begynte NASA å bruke Guillermos teknologi i alle vitenskapelige overføringer, særlig i romfart, fordi det var enklere og billigere enn den amerikanske teknologien (NTSC). Det ble brukt i romferdene til Apollo 11- og Voyager I og II.

I 1965 ble han utnevnt som rådgiver for utdanningsdepartementet i Mexico, og så kunne han oppfylle drømmen sin om å starte audiovisuell utdanning i offentlige skoler for de fattigste.

Samme år reiste han til New York for å presentere tv-teknologien sin på «New Yorks world’s fair». Der var alle imponerte over bildekvalitet, tv-apparater, og tillegg var produktene hans billigere enn lignende produkter som ble tilbudt.

Karriere hans var på vei oppover, men i april 1965, mens han kjørte fra Veracruz til Puebla, døde han i en bilulykke. Han var bare 48 år gammel. Hele Mexico var trist og sjokkert.

Etter hans død, har det gått rykter om at bilen ble sabotert av sterke krefter som eide media i andre land fordi han var en stor kommersiell trussel. Teknologien hans var umulig å overgå.

Svært få vet at han skapte 6 typer fargefjernsyn, blant dem den første med høy oppløsning som han hadde installert ved mange medisinskoler i Mexico og USA. Han fikk bidra i stor grad til å undervise medisinstudenter i kirurgi.

Etter Guillermos død ble det en krise for latinamerikansk tv fordi ingen kunne fortsette å utvikle systemet hans. Han tok med seg alle hemmelighetene sine i graven.

Hele Latin-Amerika adopterte da det amerikanske NTSC-system igjen fordi OL skulle arrangeres i Mexico bare 3 år etter hans død. I de neste 30 årene måtte hele verden ta til takke med det amerikanske systemet, før høy oppløsning kom i 1995.

Gjennom oppfinnelsen sin, viste han oss virkelig hvordan verder er, magisk og fargerik som livet selv.

I 1994 ble hans bursdag, 17. februar, valgt som oppfinnernes dag i Mexico, til hans ære.

Den første tv-sending i farge i Norge var på nyttårsaften i 1971, av kong Olavs nyttårstale. Først i 1975 ble alle norske tv-sendinger sendt i farger.

«Å finne opp er å se det alle ser, og å tenke det ingen har tenkt»

Guillermo González Camarena
1917-1965

Takk for nå!

♥ Kenia

%d bloggers like this: