Å leve i 20 år to ganger

9. juni. 2020

Akkurat nå sender mora mi mange bilder fra barndommen min. Det varmer hjertet mitt. Det er jo veldig nostalgisk. Mange tanker kommer straks i hodet mitt. Jeg husker veldig tydelig det meste av hvert eneste øyeblikk i disse bildene. Jeg husker det jeg tenkte på den gangen, skoene jeg hadde på meg, og til og med hvordan jeg følte meg på innsiden.

Jeg var alltid et veldig usikkert barn. Kanskje fordi jeg ble litt mobbet på skolen (dette ordet var ikke så vanlig på 80-tallet). Noen barn sa at beina mine så ut som spagetti-bein, at nesen min var for bred, og de sammenlignet meg med en karakter fra en film. Andre sa at jeg hadde mye hår overalt. Alt gjorde meg veldig sjenert.

Men jeg var skolelys, og til tross for at jeg ble mobbet, var jeg veldig glad i å studere, og i å gå på skolen. Etter hvert klarte jeg å forsvare meg. Jeg husker, som om det var i går, at en gang utenfor skoletoalletet, begynte ett av barna som pleide å mobbe meg å si onde ting til meg, og da tok jeg en mopp som tilfeldigvis sto der, og begynte å slå barnet. Han het Enrique, akkurat som morfaren min. Dessverre ble han valget som dansepartneren min til kursavslutningen.

Karakterene mine var alltid «top notch», og i tillegg hadde jeg mine beste venner. Det var også mange fantastiske minner fra barndommen min. Jeg brukte mye tid på å lære ting, for eksempel å spille keyboard, å svømme, jeg gikk på ballet i 10 år, og jeg spilte til og med sjakk og bowling.  Generelt var jeg et ganske aktivt barn.

Dette er første gang jeg skriver om det. Og det er rett og slett pga min 40-årsbursdag.

Man må reflektere av og til over livet, synes jeg. Alt som skjedde i fortiden har påvirket oss på en eller annen måte.

Den magiske overgangen til 40-årene.

Mannen min og jeg skulle egentlig reise til Berlin for å feire den store 40-årsdagen 13. juni. Det hadde vi planlagt siden februar. Lite ante vi at det ville være en pandemi, og da ble det feiring i Oslo.

Den tolvte juni spiste jeg brunch sammen med noen venner, mens Anders var på jobb. Etterpå traff vi mine latinamerikanske venner i Oslo på en bar vis-à-vis Rådhuset. Det var hyggelig med noe sosialisering etter tre måneder av selvisolasjon (vi hadde truffet bare familien og et par venner).

Den trettende juni var planen å feire bare sammen med Anders. Og det var en kjempemagisk dag. Det som er fint med å ha bursdag i juni er at i Norge er juni én av de varmeste månedene i hele året.

Da vi våknet, sang Anders «Las mañanitas», som er bursdagssangen i Mexico, og laget bananpannekaker. Sjampanjefrokost på balkongen var en veldig fornuftig begynnelse på dagen, synes jeg.

Den store overraskelsen var bursdagsgaven min. Anders vet at 1930- og 1940- tallet fascinerer meg, og da kjøpte han «champagne saucers» og en LP-spiller. Jeg tipper at naboene våre allerede er litt lei av at Édit Piafs musikk er blitt spilt hele tiden.

Til middag dro vi til restauranten CRU, som tilbyr en 5-rettersmeny både vegansk og glutenfri for meg, og vanlig for Anders. Vi hadde vært der før, og vi vet at smaken og kvaliteten er garantert, og en Michelin-anbefaling beviser det. Det var deilig å gå i byen med den mest perfekt temperaturen, og den blåeste himmelen.

Resten av kvelden koste vi oss på balkongen vår med rosévin, potetgull, musikk, og Holmenkollen-utsikten. Jeg fikk snakke også med familien min i Poza Rica. Både foreldrene mine, broren min, kona hans og barna var samtidig på skjermen.

18. juni 2020

Nå har jeg vært 40 år gammel i nøyaktig fem dager. Som barn brukte jeg å tenke at da jeg hadde fylt 20 år, ville jeg være veldig gammel, og rett og slett en «señora». Og nå har jeg faktisk levd i 20 år to ganger.

Litt før bursdagen min var jeg ganske nostalgisk. Det er tross alt begynnelsen av et ny epoke. Var det krise? Overhodet ikke. De siste årene har jeg vært mer opptatt av det indre, som betyr at jeg, på en måte, har forberedt meg til å krysse 40-årsgrensen.

Det eneste jeg skulle ønske er at jeg kunne treffe igjen den lille Kenia fra 80-90-tallet, og fortelle henne at selv om livet kan virke litt vanskelig av og til, så vil hun alltid klare seg. Og at hun aldri vil bli alene, for det finnes det mest fantastiske mennesket i Norge som skal elske hennes brede nese og hennes «spagetti-bein».

Den lille Kenia da hun fylte ett år

«Ikke noe tre kan vokse inn i himmelen, uten at røttene har rukket ned til helvete»

-Carl Gustav Jung.

Takk for nå.

Kenia

Fortellinger om en spesiell dato

Hei! Dette er et improvisert innlegg om en dato som markerer to ganske viktige hendelser.

2017

Ni måneder etter at vi ble kjærester, i påska 2017, forlovet vi oss. Vi var helt sikre på at vi ikke kunne være vekk fra hverandre. Vi bestemte at jeg skulle flytte til Norge, og da måtte vi gjøre alt ganske raskt. Jeg dro tilbake til Mexico med mange oppgaver. Blant annet å kjøpe en brudekjole, få forskjellige offisielle dokumenter, pakke huset mitt osv.

Anders reiste til Mexico tre uker senere for å «hente meg», og for å hjelpe meg med alt. Det var de travleste ukene i livet mitt, og byråkratiet i Mexico hjalp ikke. Vi kjørte fra Cancun til Chetumal bare for å få et stempel. Deretter fløy vi til Mexico City, kjørte Xalapa-Poza Rica-Mexico City, og fløy tilbake til Cancun.

I Cancun måtte vi arrangere alt for at kattene også kunne flytte. Europa har mange krav når det gjelder å innføre kjæledyr. Dokumenter, vaksiner, chip, osv. Vi ville også at de kunne reise ved siden av oss i flyet. Og det gjorde de.

Egentlig skulle vi reise Cancun-Frankfurt-Oslo. Men fordi flyet fra Cancun var forsinket, mistet vi flyet i Frankfurt, og måtte vente seks timer til neste fly med mellomlanding i Stockholm.

Endelig etter 26 timer ankom alle fire av oss Oslo 29. mai 2017. Et veldig forelsket par med 80 kilo bagasje og sine to katter.

Dagen vi ankom Oslo. Anders måtte bestille en stor taxi.

2018

Vi giftet oss også i Oslo i 2017. Ett år senere, etter at jeg hadde fått oppholdstillatelse og plass på voksenopplæringen, bestemte vi oss for å arrangere en liten bryllupsseremoni i hjembyen min, Poza Rica. Det hadde vært en drøm for meg å få faren min, som er prest, til å vie meg.

Og da ble det et meksikansk bryllup 29. mai 2018. Mora mi hjalp oss med å arrangere alt. Det var ca 60 gjester, og en klassisk trio som spilte en brudemarsj som morfaren til Anders har komponert.

Det må påpekes at været i Poza Rica i mai er ekstremt varmt, for å si det mildt. Anders var modig nok til å ha på seg dress og slips. De var en dag vi kommer til å huske. Familien vår var veldig glad for at vi ville få velsignelse der.

Begge hendelser betyr kjempemye for oss. Nå er det nesten tre år siden vi giftet oss i Oslo. I dag kan vi si at eventyret vårt blir bedre og bedre hver dag.

2019

Mens jeg skriver dette, holder vi på med vårt første oppussingsprosjekt. Akkurat nå er det kaos i leiligheten, men målet er at alt skal være ferdig i løpet av dagen.

Takk for nå!

Kenia

P.S. Alle bryllupsbildene ble tatt av @abelangelphotography

17. mai er vi så glad i

For meg er 17. mai en fin dag til å reflektere over mange ting. Jeg har bodd i Norge i tre år nå. Det høres ganske kort ut, men samtidig føles det som jeg har vært et tiår her. Når én fra et latinamerikansk land flytter til Norge, får man veldig ofte kultursjokk, på den mest positive måten.

Å ha bodd tre år i dette landet, og å ha studert språket og samfunnet, har gitt meg et godt inntrykt av hvorfor nordmenn feirer så mye 17. mai. Og det skulle bare mangle. Til og med jeg får gåsehud når jeg hører på «Ja, vi elsker dette landet».

Jeg husker at da jeg kom hit, var Anders veldig opptatt av å vise meg historiske filmer. Da vi så på Kon-Tiki, Konges nei, Max Manus og Birkebeinerne, måtte han oversette alle filmene til engelsk. Inkludert Flåklypa Grand Prix. Nå er oversettelsen ikke nødvendig.

Jeg har spurt noen nordmenn om hva det betyr for dem å være norsk. Svarene var nesten det samme: Trygghet.

Sammenlignet med hjemlandet mitt er Norge et land der alle kan bli hørt, og føler seg trygge. Det er et land der barn kan gå alene i gata, noe som dessverre er utenkelig i Mexico. Demokrati og velferd er ord som jeg hørte hele tiden før, men som nesten ikke betydde noe.

I fjor gikk jeg i 17. maitog for første gang, og da var det minst 10 grader varmere. I år ble 17. mai feiret litt annerledes. Vi reiste til Lundamo i Sør-Trøndelag der familien til Anders bor. Det gjorde vi i fjor også, men i år var det ikke noen offentlige arrangementer. Det ble likevel et lite tog med korps i gata som vi fikk se fra verandaen, og fikk rope «Hipp Hipp Hurra!» mens vi var på familie-samlingen på Åkkerløkkja.

Gjennom sendinger på tv-en og sosiale medier har alle tilgang til å se hvordan andre feirer overalt. For meg er det viktigste å være sammen med familien, og å vite at de vi er glad i har det bra. Etter at koronaen begynte har vi bare vært hjemme i Oslo, så det var på tide å se andre. Anders liker å kalle oss «Norges mest isolerte».

Noe jeg må påpeke er den store innsats svigermora mi gjorde da hun lagde en vegansk pavlova helt fra bunnen. Jøss! For en overraskelse.

Selvfølgelig ble det noen bobler i tillegg til deilig mat. Vi klarte å besøke hele familien vår både på Lundamo og i Trondheim. Noen ganger ønsker vi å være litt lengre i Trøndelag, men vi må komme tilbake til kattene våre i Oslo så fort som mulig.

17. mai er en påminnelse om hvor heldige vi er for at vi bor i et selvstendig land. Mange steder i verden skulle ønske å ha det like bra som oss. Frihet og demokrati er de viktigste verdiene, og de finnes faktisk her.  For meg er Norge hjemme, og ja, jeg elsker dette landet også.

Jeg håper virkelig at alle hadde en riktig god 17. mai-feiringer.

♥ Kenia

Gratulerer med 50-årsdagen, Cancun!

For mange er Cancun stedet å feriere, og for å koble av fra hverdagen. Å ligge på stranda  foran det meksikanske, karibiske, turkise havet med en øl og en bok er ikke det verste.

Denne uka markerer Cancun sitt 50-årsjubileum. Derfor er dette innlegget en liten hyllest til en by der jeg bodde i 13 år, og, på en måte, byen som påvirket meg veldig mye.

Cancun ligger i delstaten Quintana Roo, i Mexico, på Yucatanhalvøya. Med 848.465 innbyggere er Cancun den raskest voksende byene i Mexico.

Men før Cancun ble et verdenskjent turistmål, og før den spanske okkupasjon, var Yucatanhalvøya bebodd og kontrollert av Mayaene inntil de forsvant på 15-hundretallet. I århundrer var dette området bare mangrover, jungler og  jomfruelige strender.

Mayaene kalte området «Kan Kun», som betyr «slangehiet» på mayansk. Årsaken til det er at det finnes 46 forskjellige arter slanger, men bare fire av dem er dødelige. Etterpå kom spanjolene, og endret navnet til det vi kjenner i dag, Can Cun.

Cancun er egentlig en 27 kilometer lang øy som er forbundet gjennom to broer på begge ender.

Men det var ikke før 1968 at de meksikanske myndighetene innså at området hadde potensial. En halvøy omgitt av en lagune og det karibiske havet måtte utforskes og utnyttes, det var rett og slett en karibiske juvel.

1970. Begynnelsen av «cancuneventyret»

Utviklingen begynte straks og da ble øya og fastland knyttet sammen. Samtidig startet byggingen av mange hoteller og turistbedrifter som ville dekke 150 kilometer langs Maya-rivieraen. Inkludert Puerto Morelos, Playa del Carmen, Tulum og utover. Selvfølgelig trengte prosjektet en betydelig utenlandsk investering. 200 millioner pesos, ca (86,5 millioner kroner) var første investeringen.

2004. Begynnelsen av «Kenia-eventyret»

I 2004 flyttet jeg til Cancun. Byen var fortsatt ganske ung, men det var en by der det fantes mange jobber innen det jeg er utdannet i. Jeg var 23 år gammel, og hadde ikke noe peiling på Cancuns arbeidsliv. Faren min hadde sagt til meg mange ganger at jeg måtte vurdere å flytte dit, men det ville jeg ikke. (Hvor dum var jeg!).

Etter et par måneder kom faren min med en konvolutt med en flybillett og penger. Jeg skulle flytte om en måned. Den gangen forsto jeg ikke at faren min ville gi meg en livsmulighet! Han hadde vært på ferie dit sammen med mora mi, og da tenkte han at byen og miljøet passet veldig bra for meg.

Jeg var bare sur og litt forvirret, men ble enig med pappa etter hvert. Da måtte jeg finne et sted å bo på forhånd. Heldigvis hadde jeg noen venner i Poza Rica som kjente noen i Cancun som var villige å leie ut et rom til meg.

Jeg ankom Cancun 28. mars 2004. Det var også første gang jeg var i et fly.

På den tiden var det ikke mulig å søke jobb på nettet som vi gjør nå. Man måtte kjøpe avisen, og lese stillingsannonser. Samtidig måtte man kjøpe søknadsskjema selv, fylle dem ut, og levere dem selv. Jeg husker at jeg gikk så mye langs «Zona Hotelera» (hotellområdet), og søkte jobb på hotell etter hotell i mange timer under sola, hver dag. Jeg var sliten og svett, men samtidig var jeg veldig spent og glad. Utsikten min var alltid det turkise, karibiske havet, og i tillegg hadde jeg en god magefølelse.

Etter et par uker fikk jeg en jobb, og resten er historie. Faren min hadde gitt meg den beste muligheten i livet mitt! Og for det er jeg takknemlig for alltid.

Cancun betyr kjempemye for meg. Det er byen der jeg utviklet meg fullstendig på en profesjonell måte, men også på et personlig nivå. Der kjøpte jeg min første bil og mitt første hus. Der opplevde jeg den verste orkanen som har vært i Mexico (Wilma). Den herjet i Quintana Roo-staten i 70 timer!

Der ble jeg kjent med mine beste venner. Gloria, som åpnet leiligheten sin for meg uten å ha kjent meg før. Claudia, søstera til Gloria som kom for å besøke fra Veracruz en gang og aldri dro tilbake. Clara og Rebeca som var venner med dem allerede. De ble familien min, og er det fortsatt.

Og ikke minst er Cancun byen der jeg ble kjent med Anders i 2016. Og det er jo uvurderlig!

I 2017 begynte jeg et annet kapitel i livet mitt, og cancuneventyret er i fortiden. Men det gjorde meg rett og slett til den kvinnen jeg er nå. Der nådde jeg bunnen, men kom også opp igjen. I Cancun er noen av de meste utrolige minnene mine. Det er en synd at den store 50-årsfeiringen som hadde vært planlagt på forhånd, mer en 300 hendelser, måtte avbrytes pga Covid-19.

Nå for tiden har Cancun 190 hoteller, litt over 35.000 rom, og er den mest besøkte byen i Latin-Amerika, med seks millioner turister hvert år. Jeg fikk æren av å være en del av denne historien, derfor vil jeg bare si takk for meg, og gratulerer med 50-årsjubileet, mitt elskede Cancun.

Kenia

Takk og pris for internett og SoMe

Ingen av oss kunne noensinne ha forestilt oss at å bli isolert hjemme i lang tid ville være en del av virkeligheten vår. For tre uker siden ble jeg spurt på norskprøven om hva jeg syntes om digitalisering og om denne sosiale media-æraen. Og sannheten er at mitt inntrykk av det har forandret seg fullstendig i løpet av bare tre uker. I dag ville jeg ha svart annerledes.

Hjemmekontor

For det første er det mange som er villige til å bidra med det de er gode på gjennom SoMe. Yoga- og dansestudioer har noen gratisklasser for at folk skal kunne trene hjemmefra. Tidligere måtte man betale for dette tilbudet, men nå er det helt gratis i en måned. Noen meditasjonsapper har gitt tilgang til en del gratis-material som f.eks Head Space.

Bedriftenes tiltak har overrasket meg på en veldig positiv måte. Det finnes også kurs innenfor kunst, fotografi, data osv, som ikke var gratis før koronaviruset, men som er det nå. Nedenfor er dem som jeg har vært medlem av i noen år, som nå tilbyr gratiskurs:

http://www.domestika.org

http://www.futurelearn.com

https://live.thestudio.no/

Dette fant jeg  for noen måneder siden. Her er noen tilbud gratis.

http://www.utdannet.no

Jeg har også sett mange arrangementer på facebook der folk kan treffe hverandre til brunch eller middag på nettet. Noen andre gir konserter på FB eller instagram (inkludert mannen min hehe).

Moby ga ut en beroligende spilleliste.https://open.spotify.com/album/136AocmGvmUjqNsvAhtfU5?si=Hn3iWAKVQDq3C-jukNppqw

Til og med foreldrene mine, på 71 og 65, har gått utenfor komfortsonen sin, og har begynt med sendinger fra hjemmekontoret sitt for å holde gudstjenester på onsdager og søndager. Pappa er pastor i en kristen menighet i hjembyen min, Poza Rica.

Det viktigste med sosiale medier er at alle kan holde kontakt med alle, uansett hvor vi bor. Jeg kan følge med på det familien min driver med i Mexico.

Krisen har også ført til at de fleste blir mer opptatt av andre ting som de ikke la merke til før. Mange har tid til å trene, til å bake sammen med barna, til å lære noe nytt på nettet, og alt i alt til å reflektere mer, og å være gode/bedre mennesker.

Dette er noe jeg begynte å tenke på i de siste dagene, og ville dele med dere. Etter min mening er det jo et fascinerende fenomen som allerede har endret verden vi bor i. Jeg synes at sosiale medier og internett har reddet oss. Til og med folk som ikke har brukt sosiale medier før, har nå sluppet seg løs og tør å prøve.

For min del har jeg igjen begynt å gjøre yoga, og begynt å studere på nettet for å kunne undervise spansk i Norge.

Alle krisene påvirker oss på en eller annen måte. Det viktigste er å prøve å holde oss positive. Jeg er personlig veldig spent på å se hvor dette tar oss som et samfunn.

Dette kommer til å gå bra.

Varme klemmer fra oss på Bøler!

Meksikaneren som ga farge til fjernsynet

Hei alle sammen. I de siste ukene har det vært veldig vanskelig å tenke på noe annet enn KV. Det er grunnen til at jeg vil dele noe annerledes med dere. Det er historien om en mann som skapte det vi nå bruker mer enn noensinne. Og dette var faktisk et foredrag jeg ga på norskkurset mitt i fjor.

For oss alle er det veldig vanlig å sitte foran tv-en og nyte en god film eller et program som vi liker. Men hvor ofte tenker vi på hvordan prosessen fra svarthvitt til fargefjernsyn var? Kanskje aldri.

Derfor bestemte jeg meg for å skrive om en person som jeg synes er veldig viktig, men veldig ukjent i denne delen av verden. Han het Guillermo González Camarena, og er mannen som oppfant fargefjernsyn i 1938.

Han ble født 17. februar 1917 i Guadalajara, i hjemlandet mitt Mexico, der tequila egentlig kommer fra. Men da han var 2 år gammel, flyttet hele familien til Mexico City. Faren hadde fått kreft, og da var det mye bedre å bo i den største byen for at han kunne få riktig omsorg. Dessverre døde faren hans da han var 6 år gammel.

Forelsket i elektrisitet

Da vokste Guillermo opp sammen med seks søsken og mora si. Men han var en annerledes gutt. Han foretrakk å være hjemme i kjelleren sin, og lage elektriske leker i stedet for å leke med andre barn. Derfor ble han mobbet av dem. En gang, da han jobbet i kjelleren sin, begynte de andre barna å kaste appelsiner og steiner på vinduet hans, så dagen etter, installerte Guillermo strøm i vinduet for at mobberne skulle få litt strømstøt.

Da han var bare 12 år gammel, bygget han sin første radio og sitt første teleskop. Han var veldig lidenskapelig interessert i elektrisitet.

I 1930 begynte han å studere ved den mekaniske og elektriske ingeniørskole, og i 1934 bygget han sitt første tv-kamera på egen hånd, uten sponsing, selv om nesten ingen i Mexico visste om TV. Han pleide å gå til et berømt loppemarked (La Lagunilla) i Mexico City for å kjøpe gamle radiodeler som ble solgt veldig billig. Med dem, bygget han et teknologisk apparat som var forut for sin tid.

I 1938 hadde Guillermo en stor ide som skulle endre hele verden: Å lage et fargefjernsyn. I begynnelsen ønsket han bare å forbedre utstyret sitt. Og så, endelig skapte han den første teknologien for farge-tv i hele verden (STSC).

Da kom fargene

Samme år prøvde han å sende bilder fra sitt eget hjem, og plutselig skapte han historie, da han sendte de første fargebildene. Dette systemet blandet tre farger, rødt, grønt og blått. Den første person i hele verden som så fargefjernsyn var broren hans Jorge, som alltid støttet sin bror.

I 1940 fikk Guillermo patent både i Mexico og USA, og siden da, begynte forskjellige land å bruke omtrent de samme metodene, alle av dem basert på Guillermos teknologi. Senere startet han sitt eget laboratorium som het GONCAM i Mexico City.

I 1942 innviet han den første eksperimentelle tv-kanalen. Den gangen hadde ikke de fleste meksikanere en tv hjemme, så Guillermo ga noen tv-er til forskjellige butikker i byen, for at folk kunne se på dem gjennom vinduer. Men det meste verdifulle apparatet var tv-en som han plasserte i huset til sin mor.

I 1952 ble hans eksperimentelle tv-kanal endelig registrert som en offisiell tv-kanal. Den ble lansert på morsdagen, som i Mexico er på 10. mai, for å ære mora hans, som døde tidligere samme år. Denne kanalen viste for det meste barneprogrammer, og det var 100% finansiert av ham.

Mexico eksporterer

I begynnelsen av 60-tallet begynte NASA å bruke Guillermos teknologi i alle vitenskapelige overføringer, særlig i romfart, fordi det var enklere og billigere enn den amerikanske teknologien (NTSC). Det ble brukt i romferdene til Apollo 11- og Voyager I og II.

I 1965 ble han utnevnt som rådgiver for utdanningsdepartementet i Mexico, og så kunne han oppfylle drømmen sin om å starte audiovisuell utdanning i offentlige skoler for de fattigste.

Samme år reiste han til New York for å presentere tv-teknologien sin på «New Yorks world’s fair». Der var alle imponerte over bildekvalitet, tv-apparater, og tillegg var produktene hans billigere enn lignende produkter som ble tilbudt.

Karriere hans var på vei oppover, men i april 1965, mens han kjørte fra Veracruz til Puebla, døde han i en bilulykke. Han var bare 48 år gammel. Hele Mexico var trist og sjokkert.

Etter hans død, har det gått rykter om at bilen ble sabotert av sterke krefter som eide media i andre land fordi han var en stor kommersiell trussel. Teknologien hans var umulig å overgå.

Svært få vet at han skapte 6 typer fargefjernsyn, blant dem den første med høy oppløsning som han hadde installert ved mange medisinskoler i Mexico og USA. Han fikk bidra i stor grad til å undervise medisinstudenter i kirurgi.

Etter Guillermos død ble det en krise for latinamerikansk tv fordi ingen kunne fortsette å utvikle systemet hans. Han tok med seg alle hemmelighetene sine i graven.

Hele Latin-Amerika adopterte da det amerikanske NTSC-system igjen fordi OL skulle arrangeres i Mexico bare 3 år etter hans død. I de neste 30 årene måtte hele verden ta til takke med det amerikanske systemet, før høy oppløsning kom i 1995.

Gjennom oppfinnelsen sin, viste han oss virkelig hvordan verder er, magisk og fargerik som livet selv.

I 1994 ble hans bursdag, 17. februar, valgt som oppfinnernes dag i Mexico, til hans ære.

Den første tv-sending i farge i Norge var på nyttårsaften i 1971, av kong Olavs nyttårstale. Først i 1975 ble alle norske tv-sendinger sendt i farger.

«Å finne opp er å se det alle ser, og å tenke det ingen har tenkt»

Guillermo González Camarena
1917-1965

Takk for nå!

♥ Kenia

Livet som veganer

I dag fikk jeg behov for å snakke om reisen min som veganer. Det har ikke alltid vært sånn. I det meste av livet mitt har jeg vært veldig glad i kyllingvinger, jo sterkere jo bedre. Og siden jeg kommer fra «taco-land» var jeg ekstremt glad i alle typer tacokjøtt. Biff, sau, svin og kalv.

I dette innlegget skal jeg fortelle hvorfor jeg endret matvanene mine.

BEGYNNELSEN

Denne delen av historien kommer til å virke litt sprø. For fem år siden deltok jeg i et meditasjonsarrangement da jeg bodde i Cancun. Det var en hel dag der vi skulle lære primært om konglekjertelen, som finnes i alles hjerner. Den produserer melatonin som regulerer og påvirker døgnrytme (ja, alle disse rare ordene måte jeg google på norsk, man lærer ikke dem på voksenopplæringen). I praksis er kjertelen utsatt for å bli forkalket gjennom usunne matvaner i det meste av livet vårt, med mindre man aktiverer den med noen forskjellige meditasjonsteknikker og yoga.  (Huff, dette er vanskeligere å forklare enn jeg hadde trodd).

Stimuleres av lys og mørke via hypothalamus. Kalles det tredje øye. Produserer enzymet som konverterer serotonin til melatonin. Melatonin produksjon kontrolleres av lyset gjennom norepinephrin. Styrer immunforsvaret. Styrer biorytmen.

Uansett, etter at vi hadde hørt på mange forelesninger i løpet av dagen, begynte vi en intens meditasjon. Kort sagt, noen dager etter, mens jeg spiste en av mine favorittkyllingretter på den tiden, fikk jeg en sterk følelse av ubehag ved å spise kjøtt generelt. Det skjedde plutselig og uventet.

Der begynte en læringsprosess, jeg ante ikke hva som skulle være det neste skrittet. Hvordan spiser de som ikke spiser kjøtt? Var jeg vegetarianer nå, eller?

Takk og pris finnes alt på nettet. I seks måneder levde jeg som vegetarianer. Det var egentlig ikke så vanskelig, tross alt. I Mexico er å handle matvarer ganske billig. Jeg pleide å handle mange grønnsaker, frukt, urter, laks, pasta, brød osv. en gang i uka. Alt var nesten normalt, bortsett fra kylling og biff. Å spise på restaurant var ikke vanskelig heller.

I løpet av prosessen lærte jeg mye om dyrelandbruk, særlig i USA og Latin-Amerika, mer enn jeg skulle ha ønsket.  Jo mer jeg forsket, jo tristere ble jeg pga dyremishandling. Det jeg så på dokumentarene, satte spor i meg. En ting førte til det andre, og snart sluttet jeg å spise all mat av animalsk opprinnelse. Det var det åpenbare valget for meg.

RÅ VEGAN-LIVSSTIL

Dette høres stilig ut, men det var fordi jeg ikke hadde noe peiling, at jeg begynte å spise rå mat.  Hvordan burde jeg «lage mat» basert bare på planter? Vanlig pasta og noen brød inneholder jo melk og egg. Det var en stor utfordring.

I noen måneder spiste jeg bare salater (alle typer som finnes), masse frukt, smoothier, nøtter, rå grønnsaker, røtter, tortillas og frø. Det var ikke kjedelig da, man kan finne mange oppskrifter på nettet. Jeg anbefaler Pinterest.

På den tiden fant jeg ut at for å lykkes med et sånt liv, trenger man mange krydder, ferske urter og lime, alltid lime.

Etter hvert innså jeg at å ha et rå-vegansk kosthold påvirket hele kroppen min på en positiv måte, men senere har jeg også spist mye stekt, kokt og bakt mat.

Sakte men sikkert lærte jeg å lage mat ved å introdusere alle slags bønner, korn, og såkalt supermat som quinoa, bulgur, bokhvete, chia frø, cous cous, og belgfrukter. Jeg lærte å steke tofu slik at det får noe smak, og til og med en slags «biff» laget med portobellosopp.

GLUTENINTOLERANSE

Noen år har gått og nå er det litt annerledes. Nå må jeg sørge for at alt jeg spiser også er glutenfritt. En blodprøve som jeg tok hos fastlegen i 2018 viste at jeg hadde glutenintoleranse.

Jeg gjør et unntak fra mitt veganske kosthold. Når vi reiser til hjembyen min, Poza Rica, spiser jeg ost som er laget av bønder lokalt, ost som ikke selges på butikker, men som er levert av de bøndene selv. Det et er jo noe nostalgisk ved maten fra stedet jeg vokste opp. Og dette er jo et bevisst valg.

Heldigvis finnes det mange veganske  og glutenfrie produkter på markedet nå for tiden, og det er stadig flere bedrifter som driver med å skape nye plantebaserte produkter i Skandinavia.

Hjemme spiser vi sunn mat laget fra bunnen. Anders og jeg er veldig glad i å lage mat.

Jeg tar blodprøve en gang i året for å sjekke at kroppen har alt jeg trenger, og heldigvis har resultatene vært bra.

DU BESTEMMER SELV

Til slutt vil jeg si at å endre matvaner må være en avgjørelse som kommer fra det indre. Ingen kan tvinge deg. Det er ikke «en trend». Det må være noe som har blitt et prinsipp for deg. Min erfaring i Norge har vært veldig positiv når det gjelder mat. Mannen min og familien hans sørger alltid for at det finnes mat for meg når vi feirer noe eller når vi drar på hytta. Svigermora mi har til og med bakt veganske kaker og muffins. Det er jo uvurderlig, så tusen takk til alle dere både i Lundamo og i Trondheim.

Bare spis det du er glad i!

Takk for nå.

♥ Kenia

Trondheim. Del 2

Velkommen tilbake! Dette er den andre delen av turen til Trondheim februar 2020. 

Etter mitt Marit-øyeblikk hadde vi arrangert å spise middag sammen med en colombiansk venninne og mannen hennes, Frode, som bor i Trondheim. Hvordan jeg ble kjent med henne er en ganske fin historie også. 

Med Diana på Frida i Trondheim sentrum

Hun heter Diana og er veldig glad i skirenn og skiløpere, derfor holder hun seg oppdatert ved å følge Anders på instagram. Det har hun gjort i noen år allerede. Plutselig begynte Anders å legge ut bilder sammen med sin nye meksikanske kone (meg), og i begynnelsen av 2018 sendte Diana en melding til meg for å si hei, og for at vi kunne treffes neste gang jeg skulle være i Trondheim. Kort sagt fortsatte vi å snakke, traff hverandre i Oslo og har vært i kontakt ganske ofte i sosial medier.

Vi dro til en meksikansk restaurant som heter Frida. Den hadde jeg hørt veldig gode rykter om. Og det var til og med i nærheten av hotellet der vi bodde.  Vi koste oss med tacos, øl og generelt var det en veldig god stemning. Selveste Bjarne Brøndbo var der! En av de første sangene Anders viste meg da jeg kom til Norge, var selvsagt «Rompa mi».

Dagen etter var vi på Ski Tour i Granåsen. Det var det mest spennende skirennet jeg har vært på. Diana og Frode var med. Vi heiet på alle nordmennene selvfølgelig, men også på Dario Cologna fra Sveits og Federico Pellegrino fra Italia, på italiensk! Det snødde ganske mye, men sola skinte likevel. Jeg må innrømme at vi frøs litt, vi er latinamerikanske tross alt. 

Mest dramatisk var det at Alexandr Bolsjunov falt rett foran oss, og ble veldig sint. Til slutt ble det trippel norsk på pallen. Johannes H. Klæbo, Pål Golberg og Erik Valnes.

Foto: Diana Medina

Etter at langrennet var ferdig, dro vi tilbake til Trondheim sentrum, og jeg sa ha det bra til vennene mine. Jeg gikk rundt litt før jeg dro til hotellet, og ventet til Anders var ferdig på jobb.

På lørdags kveld spiste vi middag på Olivia restaurant. Den ligger på Solsiden, som er tilsvarende til Aker Brygge i Oslo for å si det sånn. Der traff vi noen kollegaer av Anders. Det var trivelig. Noen ganger ser jeg dem bare på Tv-en. 

Dagen etter hentet svigermora mi meg fra hotellet for å dra til Lundamo, der Anders kommer fra. Der spiste jeg norske tacos sammen med familien vår mens vi ventet på Anders. Det var en veldig koselig helg i Trøndelag, synes jeg. 

Takk for nå!

♥ Kenia

Trondheim. Del 1

Trondheim, eller Trondhjem, er en by i Trøndelag, og er kommunen som har tredje flest innbyggere i Norge. Det er også byen der mannen min ble født for noen år siden. Men det var på grunn av Ski Tour 2020 at vi reiste dit. 

Anders hadde dratt til Sverige for ti dager siden for å dekke langrennsmesterkapet. Og siden vi savner hverandre, arrangerte vi å treffes i Trondheim.

Men, det var også en annen grunn til at jeg gledet meg. Anders hadde sagt til meg at Marit Bjørgen skulle være der. Da ble jeg enda gladere! 

Jeg hadde egentlig truffet henne to ganger før. Den første gangen var på Gålå i 2017 på et ski-NM. Da hadde jeg ikke noe peiling på ski generelt, og på hvor viktig ski er i Norges kultur. Denne kunnskapen tar litt tid å prosessere for én som vokste opp i Latin-Amerika. Etterhvert lærte jeg om ski, og om de som har satt spor i skihistorien, og Marit er én av dem. Da jeg skjønte hvor viktig langrenn er i Norge, angret jeg at jeg ikke tok en selfie med henne.

På Gålå 2017

 Jeg leste om henne, til og med i bøkene mine fra voksenopplæringen, på samfunnskunnskapkurset, og lærte om henne fra Anders som fikk dekke hele karrieren hennes. Jeg var allerede en fan. 

Den andre gangen jeg traff henne var i Hellas, på Athens flyplass i mai 2018 da vi dro til FIS-kongressen. Hun hadde allerede lagt opp for tre måneder siden. Hun sto bak oss i innsjekkingskøen, men jeg la ikke merke til det. Det var først da vi dro at jeg hørte Anders sa hei til noen. Dessverre var jeg veldig sulten, og ville bare rekke en mathall. 20 minutter etter spurte jeg: «Forresten, hvem var det i køen du sa hei til?» Han svarte: «Det var Marit Bjørgen». Nei! Jeg hadde igjen mistet muligheten til å si hei og ta et bilde. 

Men hvorfor ville jeg ta et bilde sammen med henne? Sannheten er at jeg var veldig imponert. En kvinne på min alder, som er så sterk, har fått 15 olympiske medaljer, er mor, samboer, datter, trøndersk…herregud for et forbilde! Det gjør meg veldig glad å se hva hun har fått til.

Endelig skjedde det. Da vi var i Trondheim for ei uke siden, gikk vi på et barnearrangement i sentrum. Der kunne de små gå på ski, og Marit ble invitert for å gi medaljer til barna. Det var rett og slett veldig koselig. Anders måtte jobbe litt der. 

Jeg var ikke den eneste som ville treffe Marit. Det var også en kinesisk skiløper som ventet på å treffe idolet sitt. Hun fikk en klem og en signatur. Det var ganske rørende. Etterpå var det min tur!

Dette var et høydepunkt for meg. Selv om Marit ikke kommer til å lese dette innlegget, vil jeg si tusen takk! 

Resten av helgen skal jeg fortelle om i et annet innlegg.

Takk for nå!

♥Kenia

Kjærlighet. For et vanskelig ord.

Vi har alle et forhold til dette ordet, men samtidig har de fleste opplevd smerter i forbindelse med det. Vi har også hørt om «egenkjærlighet». Det høres kanskje litt tåpelig ut å skrive om det. Men for meg var begrepet en nøkkel til å finne ro i sjelen for første gang.

Jeg skulle ønske at dette var noe som jeg kunne ha lært på skolen. Men det er bare noen år siden jeg begynte å forstå konseptet. Jeg vokste opp i et veldig kjærlig miljø. Men jeg forsto ikke hva indre kjærlighet var. Derfor tillot jeg mange respektløse mennesker å være en del av livet mitt. Og jeg ante ikke hvorfor. Jeg hadde lært å respektere andre, og å være snill mot andre, men ingen virket å ha de samme følelsene for meg. 

Så hva var egentlig egenkjærlighet da? Problemet var at jeg ville glede alle, uansett. Men det ga ingen «næring» for meg selv.

Så kom jeg over en bok som heter «Kjærlighetens kunst» (La maestría del amor, på spansk), av Don Miguel Ruiz. Der snakker han om toltek-indianernes tradisjon for å mestre bevissthet og kjærlighet. Det var rett og slett den enkleste boka jeg noensinne har lest, men samtidig var det den største øyeåpneren. Folk i alle aldre bør lese den, synes jeg.

Plutselig begynte alt å gi mening. Det var ikke for sent for å begynne å ta vare på meg selv. Kanskje dette kunne føre til at jeg en vakker dag kunne finne mitt livs kjærlighet. Etter dette øyeblikket var det ikke noe å tape. En feil til ville ikke skade. 

Sakte men sikkert.

Først og fremst begynte jeg å sette noen grenser. Det å si nei kan være vanskelig , særlig når du er en som alltid ville glede alle. 

Å gå fra dem som ikke bidrar til indre ro, er et av de viktigste trinnene. Det kan skje at man ender opp alene, men jøss, alenetid kan føre til egen vekst også! 

Takket været boken lærte jeg å sette pris på energien min.  Jeg ble fast bestemt på å ikke bruke energien min på det som ikke føltes helt riktig eller komfortabelt.

Takknemlighet.

Å være takknemlig  endret alt rundt meg! Det er vanskelig å forklare med ord, men å verdsette det vi har, enten det er mye eller lite, er oppbyggelig. Jeg anbefaler å skrive en liste hver uke (eller hver dag om du vil) med fem ting du er takknemlig for.  Ja, det høres døll ut, men jeg garanterer deg at det blir en endring i livet ditt. 

Ja, rett fra dagboken min.

Plutselig betydde ordet «kjærlighet» noen annet. Det er noe som vi alle produserer non stop. Å lete etter kjærlighet i bytte mot noe annet var ikke en del av mitt liv lenger. Og det er helt uvurderlig! Jeg vil også si at selv om jeg var skuffet i mange år, ga jeg aldri opp kjærligheten. 

Etter at jeg hadde lært å elske meg selv, ble jeg kjent med Anders. Tilfeldighet? Nei.  Og jeg overdriver ikke når jeg sier at han er alt jeg har drømt om, og mer til.

Ønsker dere mye kjærlighet.

♥Kenia

%d bloggers like this: