Å leve i 20 år to ganger

9. juni. 2020

Akkurat nå sender mora mi mange bilder fra barndommen min. Det varmer hjertet mitt. Det er jo veldig nostalgisk. Mange tanker kommer straks i hodet mitt. Jeg husker veldig tydelig det meste av hvert eneste øyeblikk i disse bildene. Jeg husker det jeg tenkte på den gangen, skoene jeg hadde på meg, og til og med hvordan jeg følte meg på innsiden.

Jeg var alltid et veldig usikkert barn. Kanskje fordi jeg ble litt mobbet på skolen (dette ordet var ikke så vanlig på 80-tallet). Noen barn sa at beina mine så ut som spagetti-bein, at nesen min var for bred, og de sammenlignet meg med en karakter fra en film. Andre sa at jeg hadde mye hår overalt. Alt gjorde meg veldig sjenert.

Men jeg var skolelys, og til tross for at jeg ble mobbet, var jeg veldig glad i å studere, og i å gå på skolen. Etter hvert klarte jeg å forsvare meg. Jeg husker, som om det var i går, at en gang utenfor skoletoalletet, begynte ett av barna som pleide å mobbe meg å si onde ting til meg, og da tok jeg en mopp som tilfeldigvis sto der, og begynte å slå barnet. Han het Enrique, akkurat som morfaren min. Dessverre ble han valget som dansepartneren min til kursavslutningen.

Karakterene mine var alltid «top notch», og i tillegg hadde jeg mine beste venner. Det var også mange fantastiske minner fra barndommen min. Jeg brukte mye tid på å lære ting, for eksempel å spille keyboard, å svømme, jeg gikk på ballet i 10 år, og jeg spilte til og med sjakk og bowling.  Generelt var jeg et ganske aktivt barn.

Dette er første gang jeg skriver om det. Og det er rett og slett pga min 40-årsbursdag.

Man må reflektere av og til over livet, synes jeg. Alt som skjedde i fortiden har påvirket oss på en eller annen måte.

Den magiske overgangen til 40-årene.

Mannen min og jeg skulle egentlig reise til Berlin for å feire den store 40-årsdagen 13. juni. Det hadde vi planlagt siden februar. Lite ante vi at det ville være en pandemi, og da ble det feiring i Oslo.

Den tolvte juni spiste jeg brunch sammen med noen venner, mens Anders var på jobb. Etterpå traff vi mine latinamerikanske venner i Oslo på en bar vis-à-vis Rådhuset. Det var hyggelig med noe sosialisering etter tre måneder av selvisolasjon (vi hadde truffet bare familien og et par venner).

Den trettende juni var planen å feire bare sammen med Anders. Og det var en kjempemagisk dag. Det som er fint med å ha bursdag i juni er at i Norge er juni én av de varmeste månedene i hele året.

Da vi våknet, sang Anders «Las mañanitas», som er bursdagssangen i Mexico, og laget bananpannekaker. Sjampanjefrokost på balkongen var en veldig fornuftig begynnelse på dagen, synes jeg.

Den store overraskelsen var bursdagsgaven min. Anders vet at 1930- og 1940- tallet fascinerer meg, og da kjøpte han «champagne saucers» og en LP-spiller. Jeg tipper at naboene våre allerede er litt lei av at Édit Piafs musikk er blitt spilt hele tiden.

Til middag dro vi til restauranten CRU, som tilbyr en 5-rettersmeny både vegansk og glutenfri for meg, og vanlig for Anders. Vi hadde vært der før, og vi vet at smaken og kvaliteten er garantert, og en Michelin-anbefaling beviser det. Det var deilig å gå i byen med den mest perfekt temperaturen, og den blåeste himmelen.

Resten av kvelden koste vi oss på balkongen vår med rosévin, potetgull, musikk, og Holmenkollen-utsikten. Jeg fikk snakke også med familien min i Poza Rica. Både foreldrene mine, broren min, kona hans og barna var samtidig på skjermen.

18. juni 2020

Nå har jeg vært 40 år gammel i nøyaktig fem dager. Som barn brukte jeg å tenke at da jeg hadde fylt 20 år, ville jeg være veldig gammel, og rett og slett en «señora». Og nå har jeg faktisk levd i 20 år to ganger.

Litt før bursdagen min var jeg ganske nostalgisk. Det er tross alt begynnelsen av et ny epoke. Var det krise? Overhodet ikke. De siste årene har jeg vært mer opptatt av det indre, som betyr at jeg, på en måte, har forberedt meg til å krysse 40-årsgrensen.

Det eneste jeg skulle ønske er at jeg kunne treffe igjen den lille Kenia fra 80-90-tallet, og fortelle henne at selv om livet kan virke litt vanskelig av og til, så vil hun alltid klare seg. Og at hun aldri vil bli alene, for det finnes det mest fantastiske mennesket i Norge som skal elske hennes brede nese og hennes «spagetti-bein».

Den lille Kenia da hun fylte ett år

«Ikke noe tre kan vokse inn i himmelen, uten at røttene har rukket ned til helvete»

-Carl Gustav Jung.

Takk for nå.

Kenia

Published by Kenia Diaz-Skjerdingstad

Hei, jeg heter Kenia og er meksikaner. Fikk et plutselig behov for å skrive...på norsk! Jeg elsker dyr, bøker, kunst, historie, språk, å lage og å spise mat, vin, å kose meg sammen med mannen min, RuPaul, Pinterest, og å alltid lære nye ting.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: